Intervju fra foto.no
Vestlendingen Geir Brekke har en sterk affeksjon både til kystlandskap og bylandskap. I dette brukerportrettet ser vi nærmere på fotografen bak en rekke spennende bilder på foto.no.
NB: Dette innlegget er hentet fra foto.no og er skrevet av redaktør Frank Hesjedal, publisert 21. Mars 2008.
Geir Brekke føler at han med fotograferingen supplerer arkitektjobben på en fin måte: Begge er visuelle i sin natur, men fotograferingen er mer umiddelbar og vesentlig mindre forpliktende. - Å tegne og realisere et bygg tar kanskje et par år mens et foto kan være på veggen - ferdig innrammet - innen en liten time etter at det er tatt. Siden Geir våren 2005 kjøpte et digitalt speilreflekskamera har han vært medlem av foto.no Kan du fortelle litt om bakgrunnen din som fotograf? - Tidlig i studietiden - dvs. på slutten av 70-tallet - var jeg så heldig å ha venner som var fotointeresserte og som holdt på med s/h-fremkalling. Da var veien kort til å prøve dette ut selv. Magien fra mørkerommet sitrer fremdeles ett sted i ryggmargen - å spole film i stummende mørke og å se bildet sakte tre frem i fremkallerkaret er fremdeles viktige referanser for fotogleden. - Så, etter mange år kun med knipsing av barn og familie, skjøt interessen igjen fart med nytt digitalt speilreflekskamera for snart 3 år siden. Jeg har en tendens til å la meg oppsluke av mine sysler og derfor var sommeren 2005 som en lang, feberhet gjenoppdagelse av magien med å fotografere ..... og fremdeles kjenner jeg at den influensaen ennå ikke har sluppet taket. - Etter hvert har jeg også forstått at fotointeressen kan gi meg mye annet enn bilder: Jeg er blitt mer opptatt av visuell kommunikasjon, jeg forsøker å tilegne meg mer forståelse for komposisjon og billedforståelse og jeg er blitt mer oppmerksom på fotoets betydning innen historie- og nyhetsformidlingen. Dessuten er jeg blitt interessert i de rent tekniske og teknologiske aspektene både ved kamera, optikk og programvare og - kanskje viktigst - kameraet har fått meg opp av sofaen, ut av huset og inn i både små og store oppdagelsesreiser. - Men jeg tror nok at det er selve opplevelsene jeg har når jeg ser i kameraets søker som er det alle viktigste for meg. Dette å glemme seg selv mens man myser mot motivet og snakker med seg selv er som manna for sjelen. - På sitt beste er det som å komme i en form for flyttilstand der tid og rom viskes ut, skuldrene senkes, pliktene glemmes, hodet fylles av undring og verden oppdages på en ny måte ...... Hvor mye tid bruker du på å fotografere? - Det varierer veldig mye. Av og til kan det være en nesten altoppslukende aktivitet, andre perioder får fotoapparatet hvile. Men hvis jeg ser det i sammenheng med tiden jeg bruker foran skjermen, i fotoklubben, lesing og studering av fotolitteratur og deltakelse på foto.no så blir det fort 10-15 timer i uken ...... noen vil nok hevde at det er enda mer. Hva har fotografiet i digital form betydd for deg? - Selvfølgelig betyr dagens mulighet for å vise digitale bilder direkte på skjerm mye. Men med min erfaring fra mørkerommet, 1000-vis av slides i skapet og en understimulert interesse for aquarell og frihåndstegning, er det nok kombinasjonen Photoshop og Epsons fotoblekkskrivere i A3-format som i størst grad har gjenskapt og reetablert min glede ved å jobbe både med bilder og med foto. Det Å kunne kombinere tegning/maling og foto i ett redskap synes jeg er utrolig spennende og å ha mulighet til enkelt å printe mer enn ett eksemplar i fotokvalitet av hva det måtte være, er en revolusjon sett i forhold til det som var mulig for 15 år siden. - Som arkitekt har jeg jobbet mye i Photoshop både med bearbeiding av scannede håndskisser, utvikling av 3D-illustrasjoner og tilrettelegging av presentasjonsmateriell. For meg har derfor muligheten til å kombinere håndtegning, 3D-render og foto betydd at jeg har fått et nytt og fantastisk prosjekteringsredskap og over en periode på 3-4 år sto denne kombinasjonen for rundt regnet halvparten av inntekstgrunnlaget mitt. Spranget var derfor enkelt og liketil da jeg gikk over til DSLR. Jeg behersket Photoshop relativt godt, hadde drevet mye med billedbehandling på generelt grunnlag og justering av TIF, PSD og JPG-filer var dermed allerede kjent stoff. - For meg som fotograf er det imidlertid introduksjonen av Aperture som står som det store paradigmeskiftet. Forenklingen og fleksibiliteten i denne nye arbeidsflyten gjør at jeg nå føler jeg fremkaller foto i stedet for å behandle filer. For en utålmodig sjel betyr det vesentlig enklere oversikt, mer rasjonell tidsforbruk, større rom for utforsking av muligheter, kjappere muligheter for varianter og - til syvende og sist - bedre tekniske resultat. - Etter hvert har også Adobe Lightroom kommet til og faktisk så har jeg nå gått så langt som å fremkalle bildene til farger i Aperture og fremkalle de samme bildene til sort/ hvitt i Lightroom. Det gir meg to fordeler: For det første lærer jeg begge programmene like godt. Men den andre grunnen er nok viktigere: Å jobbe med foto i farger handler om andre visuelle valg og vurderinger enn å jobbe med foto i sort/ hvitt. Ved å skille disse miljøene totalt kan jeg konsentrere meg om fargenes verden uten å bli forstyrret av sort/hvitt-inntrykket ....... og vis verca. - Dermed er det vel også forståelig når jeg avslører at Photoshop kun benyttes på anslagsvis 5% av bildene mine for tiden og da kun for selektiv justering med tradisjonelle verktøy som dodge og burne (unntaket er selvfølgelig de rene montasjene kalt hybrid teknikk i portfolien - da prøver jeg alle muligheter ). - Dersom jeg ikke synes et fotografi sitter etter raskt å ha brukt fremkallingsmulighetene i Aperture/ Lightroom ( inkl. crop ), anses det raskt som bomskudd - og bomskudd kan selv Photoshop ikke gjøre noe med. Så etter 12 år med Photoshop og utforsking av alle de mulieg manipuleringsmåtene dette tilbyr, er det nå selve det fotografiske jeg er mest opptatt av. Muligheten for å laste inn RAW-filen til computeren, fremkalle den på skjermen og skrive den ut ( nå ) til A2, gir meg stor glede. Å kunne gjennomføre hele denne prosessen innenfor kun ett program ( uten tanke på filformat, fargerom og oppskarpingsprossedyrer ) gjør at jeg nå i mye større grad kan konsentrere meg om selve billedskapingen. - Det er når teknikken og teknologien kan være usynlig at fotografiet virkelig kommer i fokus. Har du noen fotografer som du liker spesielt godt? - Våren 2005 bladde jeg i diverse fotobøker på jakt etter inspirasjon og kunnskap. Da kom jeg over Robert Mapplethorpe og både hans blomsterbilder og hans portretter grep meg umiddelbart og har vært en formidabel inspirasjonskilde. - John Blakemores bok Black and White Photography Workshop har vært en uutømmelig kilde når det gjelder å utvikle det fotografiske øyet. Det er en stillfaren bok som formidler en fabelaktig tilnærming til det jeg selv kaller å lytte med øyet. Hans evne til å presentere det hverdagslige som noe unikt gjennom valg av utsnitt og fotografisk bearbeiding er noe jeg virkelig ønsker å få til selv. - Dessuten kommer jeg ikke utenom Ansel Adams. Hans bilder er jo alle severdig, men det er nok bøkene The Negative og The Print som har betydd mest for meg. Her gir han metodiske beskrivelser av hvordan han jobber og gjennom disse to bøkene står det klart for meg: Det gode fotografiet lager ikke seg selv. Jeg har etter beste evne forsøkt å overføre innholdet i disse to bøkene til digitalfotograferingen og fasinerende nok er tilnærmingsprinsippene omtrent de samme. - Jeg leste The Negative omtrent samtidig som jeg begynte med RAW-fremkalling i Aperture og begge deler endret måten jeg eksponerer på. The Print leste jeg samtidig med at jeg fikk Epsons 3800 i hus og begge deler har endret måten jeg printer bilder på. Så selv om det digitale kameraet har noen fantastiske fargemuligheter så er det paradoksalt nok de gamle sort/hvitt-mestrene som har påvirket meg mest. Har du noen spennende fotoprosjekter du planlegger eller ønsker å jobbe med i fremtiden? - Jeg har så vidt begynt å sysle med panoramabilder og håper å få jobbet videre med dette. Som arkitekt er det ofte romforløpet mellom byggene som er fasinerende og da er panoramabilder fra plasser og gateløp der en kan dreie rundt og se en 360-graders visning en fin måte å dokumentere dette på. - Jeg kommer også til å fortsette med å fotografere i strandsonen - dette møte mellom vann og land er utrolig fasinerende gjennom hele året og med vindens bevegelse og solens fargespill er den norske kysten fylt både av skjønnhet og drama. - I tillegg har jeg sansen for det klassiske portrettet, men på det området er jeg nybegynner. Det er noe fasinerende i dette intense samspillet mellom modell og fotograf som både skal arrangeres, fanges og formidles. Det krever imidlertid både god tid og tilgang på modeller så først må jeg nok planlegge litt bedre for å få dette til. - Ellers har jeg flere tusen fotografiske utsnitt av steinoverflater - de aller fleste er motivmessig enkle, men for meg er dette en utrolig spennende måte å jobbe med kameraet på: Å være på leit etter grafisk klare utsnitt i ellers kjente omgivelser er faktisk noe jeg finner stor glede i, kanskje aller mest som rein kontemplasjon, men også som fotografisk utfordring. Har du et fotografi som du er spesielt godt fornøyd med og kan du fortelle litt om bakgrunnen? - Jeg har sansen for det såkalte klassiske landskapsfotografiet og det hender jeg prøver å analysere hos andre hva et slikt bilde skal inneholde. Jeg er etter hvert kommet til at det i stor grad handler om linjeføring, flater og valører. - Jeg har kanskje ikke ett bilde som jeg synes er så spesielt at det kan fremheves, men jeg er nok mer visuell enn litterær i min tilnærming til foto, noe som betyr at det grafiske er viktigere en det historiefortellende. Derfor viser kanskje trioen 1. Våte svaberg, 2. Strømmende og 3. Etter regn hva jeg forsøker på: Enkle utsnitt - gjerne i svart/ hvitt - der linjer, toner og tekstur utgjør essensen i billeduttrykket. Kan du beskrive portfolioen du har valgt ut til dette brukerportrettet? - Det er ofte vanskelig å velge bilder som skal vises til andre fordi jeg ofte legger merke til at bilder jeg selv liker veldig godt, ikke alltid får forventet respons. Jeg har derfor valgt bilder først og fremst for å vise ulike sider ved det jeg driver med og er omtrent jevnt fordelt over de siste tre årene. De kan tematisk grupperes i hhv. vann ( 4,5,6 ), landskap ( 7,8,9 ), ansikter (10,11,12 ), hybrid teknikk ( 13,14,15 ) og blomster ( 16,17,18 ). Har foto.no på noen måte hjulpet deg til å bli en bedre fotograf? - Så absolutt og det på flere måter. For det første så har jeg fått verdifull respons på egne fotografier, noe som faktisk har betydd mye for at interessen er holdt ved like. For det andre så er det hver dag nye bilder som man kan studere og lære av - og ikke minst - la seg inspirere av. - Men kanskje aller mest har diskusjonsforumets irrganger påvirket meg som reflekterende menneske. Her er det heldigvis diskusjoner som har en tendens til å bevege seg langt ut over de reint fotografiske spørsmålene. Spesielt husker jeg en diskusjon om tonalitet som utviklet seg til å bli ett kulturelt dypdykk spesielt i musikk, men også maleri og litteratur. På den måten er foto.no blitt et møtested for vesentlig flere enn de med kun teknisk interesse - på sitt beste er foto.no et anested for både konkret kunnskap, virtuelle vennskap og verdifull visdom, ofte formidlet av humrende humanister. Hvordan kan foto.no bli et bedre nettsted for fotografi i fremtiden? - Jeg er allerede imponert over foto.no - både når det gjelder innhold og når det gjelder måten det er organisert på: Det er lett å finne fram, det er noe for alle nivåer og kombinasjonen av å tilby et diskusjonsforum og en bildekritikk synes jeg er veldig inspirerende. - Imidlertid kunne det vært betydelig større forskjell mellom bildegalleriet og bildekritikken. Nå er de bortimot like både i form og innhold. Kanskje burde det vært lagt opp til vesentlig større billeddiskusjon vedr. form, presentasjon og innhold på bildekritikken, så kunne bildegalleriet fortsette å være det det allerede er: Et ufarlig galleri der det sosiale dominerer. - Dessuten er det noe uforløst over månedens konkurranse - mulig vinnebildene kunne blitt trukket frem i en egen billedkritikk-avdeling. På den måten kunne man både lære av hva som treffer, finne ut hva som skal til for å nå opp og høre ulike meninger om bildene som velges til vinnere. Dessuten kunne man kanskje få vinneren til å presentere arbeidet bak vinnerbildet - slik konkurransen nå er organisert lever den et litt for anonymt liv.
