Nikon Df
Innledning
Konseptet bak Nikon Df har fasinert meg helt fra ryktene begynte å strømme på, høsten 2013. Det har derfor vært interessant å undersøke i hvilken grad det klarer å leve opp til de store forventningene som ble skapt allerede før det var kommet på markedet.
Det er fascinerende å legge merke til hvordan ulike kameramodeller skaper ulike former for forventninger. Det er også fascinerende å legge merke til hvordan forventningene til enkelte kameramodeller, på mystisk vis, kan pumpe seg opp til helt urealistiske dimensjoner, og det lenge før noen i det hele tatt har hatt anledning til å teste det ut. Mens noen modeller nærmest forbigås med et forsiktig gjesp, klarer andre modeller å virvle opp panegyriske ovasjoner. Nikon D800 klarte med sine 36Mp å sperre opp øynene på en hel fotoverden, selv om det i bunn og grunn bare var en oppgradert D700. Men da Nikon D600 ble lansert i kjølvannet av D800, kan jeg ikke erindre at det var et eneste øyenbryn som ble hevet, på tross av at D600 med sin kompakte størrelse faktisk var et mer spesielt og særegent kamera enn D800.
I ukene før Nikon Df ble lansert, vokste det frem en nesten ubeskrivelig buzz der det ene ryktet avløste det andre i høyt tempo, og det ble skapt en stemning som om det var et perfekt kamera som var i emning. Også etter at Nikon Df var offentlig presentert, har det vært omspunnet av fantastiske lovord. Og lenge før jeg selv fikk hånd om dette kameraet, hadde den gedigne hypen gjort at jeg hadde bygget meg opp svært høye forhåpninger.
Basert på bilder og ulike omtaler hadde jeg sett for meg et relativt lite kamera. Men da jeg pakket opp Df, åpenbarte det seg med en fysisk størrelse som er så å si identisk med Canon 6D, både i høyde, bredde, dybde og tyngde. Den aller første fysiske observasjonen jeg gjorde, var derfor at kameraet fremsto forbausende mye større enn jeg hadde forventet. Df er riktignok mindre enn D700/ D800, men spesielt lite er det vanskelig å kalle det. Så på tross av referansene til tidligere tiders filmkameramodeller, fremstår Df med omtrent samme fysiske fremtoning som alle andre digitale speilreflekskameraer: Litt for stort og litt for tungt.
Df har en bildebrikke på 24x36mm, og det har en optisk søker. Dette er tilstrekkelig til å fange min interesse. At det har beskjedne 16Mp fremstår ikke på noen måte som noe negativt, tvert imot. Etter at jeg selv oppgraderte mitt digitale speilreflekskamera fra 8Mp til 12Mp (vi snakker 2006), har jeg erfart at 12Mp i de fleste tilfeller har tilstrekkelig oppløsning til å dekke det meste av mine fotografiske behov. Samtidig har jeg registrert at de fotografiske mulighetene i stor grad er knyttet til opptaksformatets areal. Derfor foretrekker jeg 24x36mm-formatet fremfor mindre formater. Men også pikslenes størrelse kan ha mye å si for den filtekniske kvaliteten, og et sted mellom 12-20 Mp på 24x36mm-formatet er derfor noe jeg anser som perfekt. Og det er nettopp en oppløsning midt i dette skiktet Nikon Df har å tilby. Når jeg i tillegg forstår at Df har en nesten identisk bildebrikke til D4, kan det antakelig ikke bli bedre når det gjelder filteknisk kvalitet. Mer om dette siden.
Df leveres både i en utførelse som er helt sort og i en utførelse der øvre del er sølvfarget. Det er dessuten visse kantete trekk ved dette kameraet som på vagt vis henter sin inspirasjon fra Nikons tidligere modeller (typisk FM- og F-modellene). Kameraet blir derfor i mange kretser omtalt som retro, men jeg må innrømme at for meg har benevnelsen "retro" etter hvert helt mistet sin kraft og fremstår som et begrep nesten helt uten substans. Slik viser det seg også å være tilfelle med Df. Ved direkte sammenligning med eldre kameramodeller fra Nikon, viser det seg at retro-referansene er svært omtrentlige. Mer om dette siden.
Utløseren sitter rett opp og ned på toppen av kameraet, uten den karakteristiske skrå posisjonen som andre, nye Nikon-kameraer har. Dette skal selvsagt være med på å forsterke den såkalte retro-looken, og det er en løsning jeg er fortrolig med fra mine fordums filmkameraer. Likevel er dette noe jeg mener er en dårlig løsning, fordi pekefingeren på denne måten får en mindre naturlig posisjon nåt utløseren betjenes. Utløserknappen har et hull med gjenger, noe som faktisk er en svært gledelig detalj. Der kan man skru inn en manuell utløserkabel og bruke den som fjernutløser, noe jeg benyttet meg av da jeg tok gitarbildene til denne artikkelen.
Av/på-knappen er på sedvanlig Nikon-vis plassert rundt utløserknappen, men den mangler den karakteristiske tappen. Denne mangelen gjør at det faktisk er vanskelig å skru av og på kameraet fordi man må bruke et usedvanlig kraftig trykk med pekefingeren før av/på-knappen beveger (på) seg. Dermed blir det mer naturlig å bruke to fingrer gjennom et typisk tommel+pekefingergrep, noe jeg regner med ikke har vært intensjonen. Denne lille detaljen viser hvor små marginer det er mellom en vellykket løsning og en tungvint løsning, og jeg håper at Nikon har vett til å få på plass den lille tappen på uløseren ved neste korsvei.
Kameraet har en egen Info-knapp. Da viser kameraets innstillinger på skjermen. Så langt jeg har klart å finne ut, er det ikke mulig å gå inn og gjøre andre innstillingsjusteringer enn å flytte fokuspunktet, en begrensning som er frustrerende sett i lys av kameraet nærmest endeløse menyer. I tillegg er det et anonymt innstillingshjul helt uten posisjonsmerker på fremsiden av kameraets høyre side, like nedenfor utløseren. Dette hjulet viser seg å styre innstillingen av blender.
Fn-knappen kan programmeres til ulike funksjoner. Selv har jeg valgt at den velger spot-måling. Dette gjør at det er kjapt og enkelt å vurdere det dynamiske spennet mellom ulike steder i motivet ved behov, uten at det er nødvendig å bytte lysmålermodus permanent. Pv-knappen kan også programmeres til ulike funksjoner, selv velger jeg å ha den som en nedblendingsknapp for kontroll av dybde(u)skarphet, noe jeg (av og til) har stor glede av å benytte meg av.
Df kan bruke alle Nikkor F-objektiver, inkludert pre-Ai-versjoner. Dette gjør at man får tilgang på et nesten ubegrenset antall objektivvarianter. Jeg har ikke hatt mulighet til å teste dette ut i praksis. Men basert på egne erfaringer med en del Olympus OM-optikk brukt på Canon 5D og 6D, er det grunn til å tro at mange av disse tilårskomne objektivene vil avsløre optiske skavanker som i praksis vil gjøre dem lite egnet på et høyoppløselig DSLR. Likevel mener jeg dette er en funksjonalitet alle digitale systemkameraer burde utnytte, dette gir nemlig mulighet for å prøve likt og ulikt av objektiver, det er ikke alltid at man behøver den skarpeste optikken for å gjøre fotografiske oppdagelser.
Søkeren har diopterjustering, men ulikt andre Nikon-kameraer jeg har brukt mangler den en innebygget luke til å stenge okularet. Dette vil nok være et savn for alle som bruker lange eksponeringstider og/eller lar kameraet velge eksponering uten at man har øyet til søkeren. Værforseglingen skal være på nivå med D800. Hva dette betyr i praksis vet jeg ikke. Min erfaring med å bruke kameraer i våte omgivelser er imidlertid at det er dråper på frontlinsen som er det største problemet når jeg fotograferer i regn, ikke at selve kameraet blir vått.
Df skal i følge Nikon selv klare 1.400 opptak med fulladet batteri. Dette er gledelig informasjon fordi det i praksis betyr at man ikke er avhengig av å ha en lader eller et ekstra batteri tilgjengelig til en hver tid. Df har dessverre en svært grov batteriindikator som gjør det umulig å skille om batteriet har 1/3 av kapasiteten igjen eller om det er så og si tomt. Selv opplevde jeg å ta med meg kameraet i den tro at batteriindikatoren anga nok juice til en ekstra fotoøkt, noe som resulterte i at jeg slukøret kom hjem nesten uten å ha tatt noen bilder i det hele tatt. Når jeg bruker mitt eget 6D leser jeg av batterikapasiteten i prosent, noe jeg synes er svært nyttig. Dette gir meg til en hver tid både nøyaktig og fullgod oversikt over batteristatus. Dessverre finnes det ingen tilsvarende måte å lese av batteristatusen til Df på.
Førsteinntrykk
Jeg opplever at Df har kjapp respons på de områdene som er viktig for meg. Det har en veldig god, og ikke minst presis, utløser som det er lett å venne seg til, slik at man kan trykke av i riktig øyeblikk. Df har også en presis og kjapp autofokus som gjør at fokus sitter som forventet i de aller fleste situasjoner. Disse to forholdene gjør at kameraet er frydefullt å bruke, og sammen med en stor søker opplever jeg umiddelbart Df som et svært inspirerende kamera å ha i hendene.
Det som tydelig karakteriserer Df fremfor en del andre nyere kameramodeller, er at det har dedikerte innstillingshjul for henholdsvis ISO, eksponeringskompensasjon og lukkerhastighet, alle plassert øverst på kameraet og alle med tall, bokstaver og/eller innstillingsverdier trykket på selve hjulet. Det har også to kommandohjul, ett sitter foran utløseren og ett sitter i bakre, øvre hjørne. I tillegg er det utstyrt med et eget modus-hjul. For oss som er vokst opp med manuelle kameraer, kan dette høres helt himmelsk ut. Men så viser det seg at det likevel ikke er så enkelt. Lukkeren styres med innstillingshjulet som sitter foran på kameraet. Dette hjulet har en egen utforming og mangler helt avmerkinger. Ulikt de andre hjulene er det dessuten uten start- og stoppunkt, noe som gjør at det ikke gir noen form for indikasjon når det gjelder hvilken innstilling som er valgt. Når det i tillegg både har liten diameter og har for liten tykkelse, kreves det mer trykk fra pekefingeren enn man normalt er vant med. Det bakre hjulet som er plasert øverst i høyre hjørne har imidlertid en mye bedre taktil utforming, og oppleves som det mest presise innstillingshjulet av dem alle. Paradoksalt nok er dette hjulet permittert i mange av de mest aktuelle innstillingene. Dermed forblir det innaktivt, på tross av at det er det aller mest attraktive innstillingshjulet, både når det gjelder plassering og funksjonalitet. Det er mulig å bytte funksjon på fremre og bakre kommandohjul, noe som selvsagt er en god ting for oss som liker det bakre hjulet best.
Det øvre, venstre hjulet justerer eksponeringskompensasjon. Dette har en sentralt plassert låseknapp som må holdes nede før hjulet kan dreies. Det naturlige er å bruke pekefingeren til å løse ut låseknappen, dermed må både tommel og langfinger i aksjon for å dreie på hjulet til ønsket innstilling. Under hjulet for eksponeringskompensasjon er det et hjul nummer to. Dette er hjulet som styrer ISO-innstillingen. Låseknappen for dette hjulet er plassert på siden og felt ned i selve kamerakroppen. Den betjenes best med venstre hånds tommel. Dette gjør at det er mulig å dreie ISO-hjulet med pekefingeren.
Rett til høyre for pentaprismehuset sitter hjulet for lukkertid. Dette gjør at man kan justere lukkertiden kun ved å dreie på hjulet. Hjulet er imidlertid plassert slik at det mest naturlige er å bruke tommel+pekefingergrepet. Også dette hjulet har en sentralt plassert låseknapp. Forunderlig nok er låseknappen kun virksom for tre posisjoner (1/3 step, X og T). Det bekymringsfulle er imidlertid at hvis man ikke er ekstra påpasselig, kan man uforvarende gå fra en ulåst posisjon til en låst posisjon, noe som betyr at man må trykke ned låseknappen for å komme videre. Dette gjøres (selvsagt) best med pekefingen, dermed er det tommel+langfinger som må dreie på innstillingshjulet. Dette høres enkelt ut, men i praksis synes jeg dette er litt klumsete.
Under lukkerhastighetshjulet stikker det ut en innstillingshendel som vender bakover. Denne viser seg å være en velger for ulike Drivemodus, men det er ikke noen innstillingsmerker i forhold til hendelens posisjon. Disse er avmerket på fremsiden, noe som betyr at hendelen på baksiden egentlig beveger på en indikator som peker på valgt innstilling på fremsiden. Dette høres litt klumsete ut, men fungerer greit i praksis. Ytterst til høyre sitter det et hjul for valg av ulike eksponeringsmodus, merket M, A, S og P. Dette hjulet er mye mindre og lavere enn de andre innstillingshjulene. Hjulet må dessuten løftes før det kan dreies. Men på grunn av liten diameter og beskjeden høyde må man knipe bemerkelsesverdig hardt før man får løftet og samtidig dreiet på det. Når det er i løftet posisjon mangler det dessuten kneppene for de ulike posisjonene, noe som gjør at det både er en konsentrasjonsoppgave og en prøve/feileøvelse før man klarer å velge ønsket posisjon. Antakelig er dette en innstilling som de fleste bare velger en gang og så blir den stående uendret. Likevel fremstår den unødvendig plundrete i bruk. Det pussigste er at Df sine ulike innstillingshjul har hver sin mekanisme for låsing. Dette betyr nemlig at de må justeres med fire ulike fingerøvelser. For enkelte vil dette antakelig ikke ha betydning i det hele tatt, mens andre sansynligvis vil oppleve dette som små, men merkbare irritasjonsmomenter.
Det kan høres ut som om jeg overdriver vanskelighetene med å bruke kameraets ulike fysiske, dedikerte innstillingshjul. Men mine beskrivelser er i hovedsak basert på vurderinger og observasjoner mens jeg holder kameraet i fanget når jeg gjennomfører innstillingene. Med kameraet til øyet blir det faktisk enda vanskeligere, spesielt for de to hjulene som sitter til venstre for pentaprismehuset (henholdsvis for valg av eksponeringskompensasjon og ISO). Bruker man kameraet med et lite , lett objektiv er det mulig å holde kameraet kun med høyre hånd. Men i det øyeblikket man bruker et litt tyngre objektiv, må man faktisk ta ned kameraet for å gjøre to av de mest brukte innstillingene. For oss som hovedsaklig bruker korte, faste brennvidder er dette en detalj med relativt liten praktiske betydning, men for alle dem som bruker optikk med litt vekt (zoom eller tele) vil dette gjøre at kameraet virker lite samarbeidsvillig. Å aktivere venstre hånd (slik at den kan bidra i den fotografiske prosessen ved å foreta ulike innstillinger) er generelt sett en god tanke. Men å utforme betjeningen av kameraet på en måte som tvinger venstre hånd til slippe taket for å gjøre justeringer, er en svært dårlig ide.
En av situasjonene jeg brukte Df i, var å fotografere noen skatere en sein ettermiddag. Med bevegelige motiver kan det av og til være naturlig å skifte mellom høy ISO og korte lukkertider (for å fryse bevegelsene) og lav ISO og halvlange lukkertider (for å få bevegelsesuskarphet). I tillegg liker jeg ofte å veksle mellom stor blenderåpning for å få liten dybdeskarphet og liten blenderåpning for å få stor dybdeskarphet. Samlet gir dette mange fotografiske muligheter av samme motiv. I slike situasjoner er det svært viktig at AF henger med. Df har samme (relativt sedate) AF-modul som D610. Det skal vise seg å være et av de største ankepunktene mot kameraet, ikke ford AF er spesielt dårlig, men fordi ISO-egenskapene er så usedvanlig gode at man fristes til å bruke kameraet under lysforhold der AF ikke klarer å henge med. I godt lys opplevde jeg ikke at AF sviktet meg, men i skumringen avslørte Df sin famlende AF at det har vært en svikt i Nikon sine prioriteringer. Spesielt sett i lys av kameraet ISO-prestasjoner er AF forbausende dårlig i moderat lys. Df gir tross alt fra seg akseptable ISO12800-filer. Dette ble svært tydelig da jeg fotograferte skaterne. Selv om bildene er tatt i lett skumring, sleit Df med å feste fokus. Valg av fokuspunkt kan gjøres direkte ved å trykke på fireveisvelgeren som sitter bak på kameraet. Dette er en raskt og effektiv måte, men det er likevel en liten hake ved løsningen. Midt i denne fireveisvelgeren sitter det nemlig en knapp merket OK. Hvis man gjør det som er mest naturlig og trykker med hele tommelen, så trykkes også OK-knappen inn. Men et trykk på OK-knappen gjør at fokuspunktet spretter i midtposisjon, noe som i praksis betyr at man må flytte tommelen rundt og trykke på fireveisvelgeren i den retningen man ønsker fokuspunktet skal flytte seg. Denne lille detaljen er ingen big deal, men den avslører nok en gang hvor stor betydning små ting kan ha for opplevelsen av betjeningskomfort.
Det mest frustrerende med en AF som ikke klarer å klore seg fast er ikke at fokus havner feil, det ville faktisk vært helt akseptabelt i mange av bildene jeg tok av skaterne. Det som virkelig frustrer er at når AF ikke finner feste, blokkeres utløseren, noe som gjør at man ikke får tatt noe bilde i det hele tatt. Så etter gjentatt ganger med blokkert utløser, var den eneste farbare veien å sette fokus på "gamlemåten": Prefokusering. Dette betyr rett og slett at jeg fokuserer på et konkret sted, panorerer kameraet i forhold til det bevegelige motivet og trykker ned utløseren i "riktig" øyeblikk. Dermed treffer skarphetsplanet der jeg har forutsatt på forhånd. Paradoksalt nok gir dette like bra resultat som å bruke AF, faktisk får jeg en større andel opptak som kan kalles keepers på denne måten. I tillegg til en sviktende AF opplevde jeg også en mangel ved objektivet i denne situasjonen. Når jeg ønsker å prefokusere kan jeg ikke gjøre dette ved å dreie på fokuseringsringen til ønsket avstand, objektivet mangler nemlig avstandsskala. Dette opplever jeg som nok et stort paradoks siden Nikon faktisk har designet dette objektivet spesielt for dette kameraet der analog betjening er satt i fokus. Mattskiven er glatt og egner seg ikke spesielt godt til manuell fokusering i mørke omgivelser. Det er en egen bryter der man kan bytte mellom tre ulike lysmålermodus, den ene er gjennomsnittsmåling, den ande er sentrumsdominert og den tredje er spotmåling. For dem som liker å ta kontroll over eksponeringen, er dette en svært kjærkommen bryter som er plassert slik at den kan nåes med tommelen. Selv om plasseringen er god, har den en litt nedsenket posisjonen mellom andre knapper, dermed er den likevel litt vanskelig tilgjengelig. Og som på/av-knappen mangler den en tydelig hendel. Den er også ganske hard å dreie, dermed blir det en frustrerende kamp å få vridd på denne knappen, og det er lett for at man går mellom de to ytterposisjonene noen ganger hvis man egentlig ønsker å plassere den i midtposisjonen (sentrumsdominert).
Jeg oppdager en svært forunderlig ting når jeg bruker LiveView. På tross av at kameraet står i A (blenderprioritet), så justeres ikke blenderen live når jeg dreier på blenderhjulet. Hvis jeg ønsker å se dybdeskarphetseffekten av en annen blender, må jeg først gå ut av LiveView og så tilbake for å se endringen. Dette betyr også at hvis jeg skal bruke LiveView til presisjonsfokusering, så må jeg sørge for at objektivet er innstilt på åpen blender før jeg velger LiveView. Når jeg er sikker på at fokus sitter, må jeg gå ut av LiveView og velge ny blender (hvis jeg ønsker større dybdeskarphet) før jeg kan trykke på utløseren. Det er også nødvendig å slå over på manuell fokus for å sikre at fokus ikke endres i løpet av denne prosessen. Makan til tungvindt prosedyre har jeg ikke vært borte i, noe som gjør at funksjonaliteten til LiveView oppleves som svært tungvindt. Det tok litt tid før jeg forsto bruken av den store bryteren som sitter rundt fireveisvelgeren. Det var nemlig først da jeg utforsket mulighetene med LiveView at jeg forsto at den låser og låser opp plasseringen av fokuspunktet (når man er i LiveView). Denne bryteren har en tydelig hendel som gjør at den er meget enkel og presis å bruke, men det pussige er at Nikon gjør denne funksjonen til noe nær ekstraordinær når kameraet fremstilles som at det er dedikert til stillfotografen. Er man i LiveView bruker man fireveisvelgeren til å flytte fokuspunktet rundt i bildeflaten, dette går imidlertid svært sakte og gjør bruk av LiveView til en intens øvelse i slow photography. Heldigvis er det tilstrekkelig å trykke på OK-knappen for å flytte fokuspunktet tilbake i sentrum.
Det lille topp-displayet viser lukkerhastighet, blender, batteristatus og antall opptak som får plass på kortet. Med bakgrunn i at kameraet har auto-ISO, lurer jeg på hvorfor ISO-verdi er utelatt. På den andre siden: Hvorfor vises blender og lukker i dette displayet? De verdiene burde jo utelukkende fremkomme ved innstillingshjulenes posisjon. Men på grunn av måten funksjonaliteten til disse hjulene er konstruert, er det ikke alltid slik. Så selv om topp-displayet i og for seg virker nyttig ved første øyekast, inneholder det (i mange situasjoner) kontraintuitiv informasjon. Jeg er så og si oppvokst med Olympus OM-systemet mellom hendene, og er (derfor) en stor tilhenger av fysiske innstillingshjul. Men selv om det (i og for seg) går greit med Nikon Df sine løsninger (når jeg har fått de ulike fingerøvelsene inn i kroppen), må jeg likevel innrømme at jeg aldri helt blir fortrolig med betjeningen av dette kameraet.
I bruk
Rent fotografisk fremstår Df som et feiende flott arbeidsredskap, og koblet mot et knippe lyssterke objektiver er det i stand til å løse de aller fleste fotografiske oppgaver på en førsteklasses måte. Det er rett og slett en fryd å få jobbe med den store, optiske søkeren. Opplevelsen av å sette en stor søker til øyet, samtidig som utløseren gir en nesten øyeblikkelig respons, er noe som gir meg stor fotoglede. Sammen med kompakt fastoptikk gir dette det beste utgangspunktet for min visuelle utforskertrang og gir meg fotografisk inspirasjon.
Nikon leverer kameraer med tre ulike 24x36mm-brikker, D800 med 36Mp, D610 med 24Mp og D4 og Df med 16Mp. Siden D610 er det rimeligste, D4 det dyreste og D800 sånn et sted imellom, er det ganske åpenbart at antall piksler ikke har noe som helst å si for prisen på selve kameraet. Å kartlegge filkvaliten til et kamera er gjort på svært kort tid femten til atten opptak (fem-seks ved ISO200, fem-seks rundt ISO800 og fem-seks ved ISO6400, eksponert etter en gitt fremgangsmåte) er tilstrekkelig til å danne seg et svært godt bilde av både støy, korning, kantskarphet og detaljoppløsning ved ulike ISO-verdier. Det jeg la merke til med RAW-filene fra Df, var at de var usedvanlig robuste i skyggene - spesielt ved høy ISO. For meg finnes det ingen ting som heter "ferdig bilde ut av kamera", jeg bruker derfor mange ulike tilnærmingsmetoder når jeg fremkaller bildene mine, og i ulike Skråblikk har jeg gjerne vektlagt forskjellige aspekter jeg vil jo gjerne lære noe nytt om fotograferingens muligheter når jeg først holder på med disse artiklene :-)
Jeg har brukt Lightroom 5.x for denne artikkelen. På grunn av Df sine robuste filer ble det naturlig å prøve på ulike tilnærmingsmetoder når det gjaldt fremkalling. I stedet for å gyve løs med sterke farger, har jeg plassert Vibrance-spaken på rundt 10 (eller lavere). I tillegg har jeg økt kontrasten noe og enkelte ganger tilført generøse mengder Clarity for å gi bildet tydelig teksturer og kantoverganger. I en del av opptakene er Shadows-slideren dyttet til rundt +50 (henter ut detaljene i skyggene), mens i andre opptak er Highligts justert til -20 (for å hente inn detaljer i høylysene). Jeg har også finjustert eksponering og hvitbalansen for de aller fleste bildene, og enkelte ganger har jeg gjort tilleggsjusteringer i Curves samt justert Whites og Blacks. Å øke kontrasten og tilføre Clarity, samtidig som jeg løfter skyggene og henter inn høylysene, høres ut som om jeg gir gass, samtidig som jeg bremser. Men fordi disse justeringene påvirker toneforløpet på ulike måter, er det nettopp samspillet mellom de ulike sliderne som skaper det endelige resultatet.
Fordi jeg bruker tid på å prøve ut ulike kombinasjoner og verdier av de forskjellige fremkallingsparametrene, kan jeg enkelte ganger holde på i flere timer med å fremkalle bare ett eneste bilde. Men når jeg (endelig) lander på et uttrykk jeg vil holde meg til, tar det bare fem, seks piletrykk på de rette sliderne = ti, tjue sekunder for de neste bildene før jeg har det slik jeg ønsker. Mange ganger kopierer jeg verdier fra et bilde til neste, dermed er det bare nødvendig å gjøre noen få individuelle justeringer før jeg foretar de samme justeringene på neste ... og neste ... og neste bilde.
De mange betjeningshjulene fremstår som Nikon sin måte å addere ekstra muligheter. Men i stedet for å forenkle bruken, har dette supplementet på mange måter, og av ulike grunner, gjort at betjeningsløsningene er mer egnet til å forvirre enn å avklare. Df er derfor det første kameraet jeg har brukt der det har vært nødvendig å hente frem instruksjonsboken for å finne ut av kameraets ulike innstillingsmuligheter. Står jeg i A-modus (blenderprioritet) har det ingen innvirkning om lukkerhjulet står på en konkret verdi eller om den står på 1/3STEP. Da er det lysmålerautomatikken som velger lukkertid, uavhengig av lukkertidshjulets posisjon. Men ønsker jeg å gå over til lukkerprioritet, er det ikke tilstrekkelig å flippe modus-hjulet til S-posisjon, i en slik situasjon er det er faktisk flere ting jeg må vurdere. Ønsker jeg å justere lukkertiden i hele trinn, må jeg bruke lukkertidshjulet på toppen av kameraet. Dette kan til nød utføres med pekefingeren hvis man legger litt kraft inn i bevegelsen, men det gjøres best ved å ha hjulet mellom tommel og pekefinger. Da har kommandohjulet ingen funksjon. Uansett må pekefingeren flyttes fra utløseren. Ønsker jeg å justere lukkertiden i 1/3 trinn, må jeg først sette lukkertidshjulet i posisjonen merket 1/3STEP. Dermed aktiveres kommandohjulet, noe som betyr at lukkertiden må stille med tommelen. Dette betyr at pekefingeren kan forbli over utløseren, men samtidig betyr det at det er ingen ytre tegn (ut over verdien i topp-displayet) som avslører hvilken lukkertid som er valgt. Sett i lys av at kameraets har et eget dedikert innstillingshjul for nettopp lukkertid, er det pussig betjeningslayout å sette dette ut av spill hvis man ønsker 1/3-trinnsjustering i stedet for heltrinns justering.
En ting til (for dem som bruker stativ): Lukkerhjulet går bare til 1/4 sekund. Ønsker man lengre lukkertider enn dette, må man (først) stille inn lukkertidshjulet til 1/3STEP og (deretter) bruke kommandohjulet for å velge den lukkertiden man ønsker. Nå vil nok de fleste først og fremst velge A og knipe igjen blenderen (for å få lange lukkertider), dermed er denne innvendingen bare en halv innvending. Den viser imidlertid (med all tydelighet) at man skal virkelig ha tungen rett i munnen når man forsøker å ta kommandoen over et til dels uregjerlig Df. Et spørsmål som stadig vender tilbake når jeg bruker Df, er derfor dette: Hvordan det er mulig å konstruere noe så enkelt som lukkertidsinnstilling på en så tungvindt måte?
P betyr programautomatikk. Nikon skriver selv dette om denne innstillingen: "Med denne innstillingen justerer kameraet automatisk lukkertid og blenderåpning i henhold til et innebygd program for å sikre optimal eksponering i de fleste situasjoner." Dette betyr i praksis at ved å sette modushjulet til posisjonen P, nøytraliseres funksjonene til mange av de øvrige innstillingshjulene, noe som (igjen) betyr at det er umulig å vite hvilke innstillinger som kameraet har foretatt fordi informasjonen i toppdisplayet ikke er tilstrekkelig. I praksis er det faktisk enda mer uoversiktelig: Posisjonen til ISO-hjulet er nemlig fremdeles virksomt, det samme er auto-ISO-innstillingene. Men også kommandohjulet er nå (plutselig) blitt virksomt slik at man kan påvirke kombinasjonen lukker+blender. Dette kaller Nikon for "Fleksiprogram". Men i samspill med at ISO-hjulets innstilling (uavhengig av hvilken ISO som er stilt inn i auto-ISO-innstillingen i menyen) påvirker auto-ISO, gjør dette at det blir total forvirrende å forstå de få eksponeringsinnstillingene som vises på topp-displayet eller i søkeren.
Velger man M-modus, må man bestemme seg for om lukkertiden skal stilles i hele steg med lukkertidshjulet eller om lukkertiden skal stilles i 1/3 steg med kommandohjulet. Kombinasjonen auto-ISO og M gir seg også utslag i noen forunderlige ting. Det virker naturlig at ISO justeres automatisk hvis man har valgt auto-ISO og er i M-modus. Det virker også naturlig at innstilt lavest lukkerhastighet ikke har innvirkning når man er i M-modus. Men hvis ISO-hjulet har høyere verdi enn høyeste ISO-verdi innstilt i menyen, er det ISO-hjulet som setter høyeste ISO-verdi. Dette kan være en god ting. Men det viser samtidig at når en og samme ting kan settes to ulike steder, kommer man fort opp i situasjoner der valgmulighetene tilfører ekstra (og som oftest uønsket) kompleksitet. I beste fall kan disse snurrighetene kalles bruksmessige snubletråder, i praksis opplever jeg dette som mentale kilevinker og gjør alle mulige krumspring for å ungå å bruke disse innstillingsmulighetene.
Bracketing har en imponerende funksjonalitet. Den aktiveres ved å trykke på en egen knapp som sitter til venstre for søkerhuset merket BKT. Da tennes LCD-skjermen slik at man kan velge både eksponeringsteknisk variasjon og antall opptak. Det er kanskje litt tungvindt at man må inn i menyen igjen for å skru denne funksjonen av, et ekstra trykk på BKT-knappen ville være det enkleste. Betjeningen av både ISO og kompensasjon kan kun gjøres med hanskeløse fingre, selv den tynneste hanske gjør det umulig å løse ut de små låseknappene. Hvis Nikon insisterer på at låseknappene er nødvendig, håper jeg at de finner en måte de kan deaktiveres på. Uten disse ville nemlig hjulene (les: kameraet) vært enklere å betjene og fremstått mer imøtekommende. Kommandohjulet er ofte i bruk når man går inn i menyene og gjør endringer. Men bortsett fra når modus er i S, og man i tillegg har valgt 1/3STEP, så er dette hjulet ikke i bruk (når man betjener kameraet ved fotografering). Å ha det innstillingshjulet som er best plassert og enklest å betjene uvirksomt i de mest brukte sammenhenger, er ikke til å forstå. Hvis jeg tar et steg tilbake og betrakter Df fra litt avstand, oppdager jeg følgende paradoks: Fordi blenderinnstillingen ikke sitter på objektivet, men er et (underdimensjonert) hjul på kamerakroppen, er Df betjeningsmessig i samme liga som alle andre DSLR når man bruker det i blenderprioritet (A). Hvis jeg velger å bruke Df i lukkerprioritet (S), blir kameraet i realiteten betjeningsmessig likt alle andre kameraer (det prøver å distansere seg fra) i samme øyeblikket man setter lukkertidshjulet til 1/3STEP (og må bruke kommandohjulet for å stille lukkertid).
Nikon Df har fått veldig stor oppmerksomhet fordi det - tilsynelatende - trår ut av sporet som de fleste moderne kameraer følger. Dette var også det inntrykket jeg hadde opparbeidet meg før jeg fikk tatt Df nærmere i øyensyn. Jeg har derfor tatt meg bryet med å sidestille Df med noen andre av Nikon sine kameramodeller.
Df er merkbart mindre enn D800, og det er også litt lettere. Selv om Df har et mindre grep enn D800, liker jeg likevel Df bedre, først og fremst fordi det er mindre og lettere og derfor virker nettere.
På samme måte som D610 og 6D, representerer Df en trend med mindre 24x36mm-kameraer med optisk søker. For meg er dette svært gledelig. Men en ting jeg legger merke til når jeg fikler med D800, er at stoppknappen til innstillingshjulet (som sitter øverst på venstre side) er plassert foran på skulderen. Dette er en bedre løsning enn å ha stoppknappen plassert bak, slik Df har. Hvorfor Nikon har ulike betjeningsdetaljer på kameraer i omtrent samme brukersjikt, fremstår for meg som uforståelig. Etter ganske intens bruk av Df over en periode på to måneder har det faktisk gjort at jeg har fått styrket mitt inntrykk av hvor godt kamera Canon 6D faktisk er, ikke bare filteknisk, men særlig bruksmessig (se eget Skråblikk). I forhold til Nikon Df fremstå nemlig Canon 6D som mer oversiktlig og er derfor enklere og raskere i bruk.
Inspirasjonskilden til Df er Nikon sine egne F- og FM-modeller, i hvert fall slik Nikon presenterer dette selv. Det karakteristiske med F-modellen (som kom i 1959 og var Nikon sin første SLR-modell) er at det har utskiftbart pentaprismehus. Det karakteristiske med FM-modellen som kom i 1977 (til venstre på bildet over) er at det er kompakt. Begge modellene har ett innstillingshjul på kamerakroppen. Dette innstillingshjulet kan dreies, da styrer det lukkertid. Dette hjulet kan også løftes og så dreies, da styrer det ISO. Jeg foretrekker kompakte og lette kameramodeller. På tross av at FM-kameraet er firskårent og helt mangler "ergonomiske" utbulinger, synes jeg likevel det ligger godt i hånden. Og fordi det er lett (rundt 500 gram), skal det relativt liten kraft til for å holde det fast mellom fingertuppene. Blenderen styres med en ring som sitter på det mest logiske stedet en blenderring kan sitte: På objektivet. Det er forunderlig å sette Nikon Df ved siden av et nesten 40 år gammelt Nikon FM. På tross av den fantastiske filkvaliteten Df er i stand til å levere fra seg, representerer likevel Df (i forhold til mine forventninger) et bruksmessig tilbakeskritt i forhold til FM-modellen.
Det mest overraskende er imidlertid forskjellen når det gjelder søkerstørrelse. Søkeren til FM er nemlig mye, mye, mye større, anslagsvis 40-50 % større. Forskjellen i søkerstørrelse mellom disse to kameraene er faktisk så stor at jeg tar meg selv i å måpe av forbauselse. På nytt står det tydelig for meg: En stor optisk søker er fotografisk svært inspirerende. Denne erkjennelsen av hvor viktig en stor, optisk søker faktisk er for intensiteten ved å fotografere er svært viktig, men dessverre noe alle med digitale kameraer ikke får oppleve. Søkeren i Df er den samme som sitter i D800 og D4. Det høres betryggende ut, men jeg har likevel noen betenkninger: For hva det er som gjør at Nikon velger å bygge inn søkere i dagens DSLR som er vesentlig mindre enn de søkerne som finnes i fordums filmmodellene? Det er et stort mysterium. I tillegg til at søkerbildet er betydelig større, er mattskiven i FM mer grovkornet og har splittbilde, noe som gjør at fokuskontroll er mye enklere og mer presis. Det er derfor vanskelig å forstå at Nikon velger å lime fast "blanke" mattskiver i kameraer av Df sin kaliber. "Blanke" mattskiver er nemlig et dårlig hjelpemiddel for oss som ønsker kontroll med fokus og plassering av skarphetsplanet. Det går (nok en gang) opp for meg at design av digitale kameraer på mange viktige områder har kastet på båten den betjeningsmessige presisjonen som er bygget inn i de beste speilreflekskameraene fra 60- og -70-tallet. FM er et helmanuelt kamera, likevel oppleves det å være raskere i bruk enn Df ved pratisk fotografering.
Når vi sammenligner FM opp mot Df, gjør jeg meg to tanker: 1. Jeg tror jeg forstår hvilke designmessige utfordringer Nikon har tatt på seg 2. Jeg forundres over i hvilken grad Nikon klarer å bomme på den betjeningsmessige layouten Slik Df sine innstillingshjul er organisert, opplever jeg kameraet som (i beste fall) bruksmessig kontraintuitivt. På meg virker det ulogisk å ha et eget hjul for å velge mellom ulike modus på et kamera som pretenderer å være styrt via innstillingshjul. Slik jeg ser det er modushjulet til Df unødvendig, fordi både M, A, S og P i realiteten er en kombinasjon av hvordan lukker, blender og ISO er stilt inn. Modushjulet gjør faktisk Df til et uoversiktelige kamera fordi innstillingen av modushjulet påvirker om de andre innstillingshjulene er i virksomhet eller ikke. La meg ta ett eksempel: Når modushjulet er innstilt på A, "virker" ikke lukkertidshjulet. Står man i A-modus spiller det ingen rolle hvordan lukkertiden er innstilt. Dette er ulogisk, fordi hovedpoenget med innstillingshjul nettopp er dette at det skal gi en eksakt oversikt over kameraets ulike innstillinger.
Til venstre er det Nikon FG som er stilt opp skulder ved skulder mot Df. FG var en rimelig SLR-modell som kom på begynnelsen av 80-tallet. Her gjøres blendervalget på objektivet, lukkervalget på innstillingshjulet til høyre og kompensasjon med innstillingshjulet til venstre. Enkelt, effektivt, elegant og oversiktlig. Jeg synes Nikon burde vært litt mer frimodig og lært av allerede gode løsninger. Olympus hadde (allerede i 1974) en ennå mer elegant og (ikke minst) smartere løsning. Når både lukkerring og blenderring står på A, er OM-2 i helauto-modus. Når bare lukker står i A, er OM-2 i blendermodus. Når blender står i A, er OM-2 i lukkermodus. Og hvis ingen av innstillingshjulene er i A, så er OM-2 i manuell modus. Denne løsningen er så selvfølgelig og ligger så snublende nær når jeg betrakter Df, Leica bruker det samme på sine digitale M-modeller. For meg er det derfor hoderystende uforståelig hvorfor ikke Nikon har løst samspillet mellom de ulike innstillingshjulene på samme måte.
Auto-ISO kan ikke velges med ISO-hjulet. For å gjøre det valget, må man inn i menyene. Likevel er laveste følsomhet bestemt av ISO-hjulets posisjon. Det er mulig å stille høyeste ISO-verdi og lengste lukkertid når man bruker auto-ISO i menyene. Det pussige er at ISO-hjulets posisjon overstyrer verdien for maks følsomhet som settes i menyen, noe som i enkelte situasjoner kan gi uønskede resultater hvis man ikke (samtidig) sjekker at ISO-hjulet er satt til hensiktsmessig verdi. La meg hente frem et typisk scenario: Man fotograferer i mørke omgivelser, men ønsker litt dybdeskarphet. Derfor er ISO-hjulet skrudd til ISO6400 for å kunne bruke liten blender. Så ønsker man i stedet lavere ISO og går inn i menyene, velger auto-ISO og setter maks verdi til ISO800. For å få tilstrekkelig kort lukkertid, aksepterer man mindre dybdeskarphet og åpner derfor opp objektivet til full åpning. I denne situasjonen kan man ikke vite hvordan kameraet er satt opp bare ved å se på innstillingshjulene. Å skru på kameraet er ikke tilstrekkelig. Topp-displayet inneholder nemlig ikke informasjon om ISO. Man må faktisk trykke på info-knappen og studere LCD-skjermen før man har fått oversikt. Enden på denne visen er at man (i enkelte tilfeller) kan risikere at man må inn i menyene for å få oversikt over hvordan kameraet er satt opp. Når man ser inn i søkeren, leser man av ISO-verdien nede i høyre hjørnet. Men så snart man trykker utløseren halveis ned (for å fokusere og/eller låse eksponeringen), erstattes ISO-verdien med følgende: (r20). Opplysninger om ISO-verdi og bufferens kapasitet deler altså samme posisjon i søkeren. Dette høres greit ut, men er en løsning som jeg opplever som litt frustrerende. Slik er det (så vidt jeg kan huske) i alle Nikon sine modeller. Men basert på mine behov hadde det vært mye, mye bedre om ISO-verdien fikk tildelt en dedikert plass i søkeren. Ingenting av dette er (i og for seg) galt, men det viser hvor vanskelig design av høyteknologiske produkter er når målet er å nå et både bredt og kresent publikum. Hvis man forsøker å gape over for mye, risikerer man å bli kvalt av kald graut.
Har man objektiv med blenderring, kan man (ved å velge dette som eget valg i menyene) stille blenderen direkte på objektivet. Personlig liker jeg muligheten til å stille blenderen på objektivet, jeg synes det er det eneste logiske og fornuftige stedet å gjøre det på. Paradoksalt nok har Nikon sine nyeste G-serieobjektiver ingen blenderring, dermed er kun i samspill med eldre objektiver man får denne muligheten. Objektivet som følger kameraet er laget spesielt for Df. Det er imidlertid både optisk, mekanisk og funksjonelt identisk et helt standard AF-S 50/1,8 G, den eneste forskjellen er at kit-objektivet til Df har fått en ruglet fire millimeter bred aluminiumsring med påskriften 16..16. Dette er (naturligvis) et dirkekte hint tilbake til fordums Nikkor-objektiver som hadde nettopp en slik blank ring (se objektivet til høyre over).
Men ulikt ringen på orginalobjektivet (der den er blendervalgsring), er denne ringen fast og derfor kun et utslag av forfengelighet. Den skiller ikke en gang mellom den delen av objektivet som kan dreises for fokusering og den delen som er fast. I forhold til at Nikon henleder oppmerksomheten mot "pure photography", er det et paradoksale at det ikke en gang er mulig å stille blenderen på dette Df-objektivet. Jeg fikk imidlertid prøvd Df med et par objektiv med blenderring, og da opplever jeg plutselig at ekvipasjen kommer mer til sin rett. Da kan jeg sette modus til A og stiller blender på objektivet, noe jeg opplever som en befrielse. Men da er både modushjul, begge kommandohjulene og lukkertidshjulet uvirksomt, noe som er en besynderlig observasjon. Samtidig sitter de to hjulene jeg virkelig har bruk for (ISO og eksponeringskompensasjon) på feil side av pentaprismehuset, begge med hver sin låseknapp. Besynderlig.
Alle kameraer krever en viss tilvenningsperiode, og det er helt klart at å ta i bruk et hvert DSLR vil kreve en lengre tilvenningsperiode enn å ta i bruk et hvilket som helst ukjent SLR. Det er likevel bemerkelsesverdig å merke hvor mye mer funksjonell og (ikke minst) logisk Nikon FG er å betjene enn Df. Delvis går dette på at FG er enklere. Men på grunn av at de fysiske, praktiske løsningene generelt fungerer mye mer intuitivt og (derfor) betydelig mer elegant på FG enn Df, er FG betydelig raskere å betjene. Man kan kanskje si at valg av ISO på Df ikke er noe vanskeligere enn det er på en av F-modellene. Da overser man imidlertid det faktum at mens man ved bruk av SLR for film satt ISO tilpasset den filmen som ble satt i kameraet (typisk for de neste 36 opptakene), så setter man ISO på individuell basis (gjerne fra det ene opptaket til det andre) når man bruker et DSLR. Dess mer tid jeg tilbrakte sammen med Df, dess mer forundret ble jeg over de designmessige valgene som Nikon har gjort. På mange måter kan jeg beskrive prosessen med å bli venner med Df som en emosjonell reise der utgangspunktet var høye, positive forventninger. Nikon sin hentydning til fordums kameraer gjennom Df sin utilslørte retrolook oppleves imidlertid mest som et tilslørende PR-stunt. Jeg vet jeg er på kollisjonskurs med mange Nikon-entusiaster nå. Men etter å ha bakset med kameraet i mange ulike situasjoner, sitter jeg tilbake med en dyp undring over gestalten til dette kameraet. På tross av hva Nikon selv sier om kameraet, fremstår Nikon Df for meg som et irrasjonelt og paradoksalt kamera. Dette gjør at Df i realiteten mer fremstår som "pure frustration" enn "pure photography" i enkelte situasjoner.
Fotografiske muligheter
For meg foregår prosessen med fotografering i to tydelig adskilte, helt forskjellige faser. Den første fasen er i stor grad intuitiv, handler om å være i bevegelse og har som hovedmålsetning å se etter motiver (inspirasjon), fange motivet (velge bildevinkel, velge standpunkt (motivutsnitt) og gjøre hensiktsmessige eksponeringsmessige valg (ISO, blender, lukker og kompensasjon). Det er en fysisk, kroppslig prosess der alle sansene er med å gi (meg) impulser til hva jeg kan, bør, må og/eller skal gjøre. Enkelte ganger tar jeg kun ett eneste opptak i en gitt situasjon. Andre ganger hender det at jeg tar opp mot hundre eksponeringer - forsøksvis slik at alle blir (litt) forskjellige. Det typiske er at jeg småsnakker med meg selv.
Den andre fasen er totalt annerledes. Det starter med at jeg laster opptakene inn på computeren og henter dem opp i Lightroom. Dette er i mye større grad en kognitiv prosess, der jeg i størst mulig grad forsøker å fristille meg fra alle opplevelsene jeg hadde da jeg tok bildene. I stedet forsøker jeg å tenke gjennom og se for meg hva hvert enkelt opptak kan skjule av latente fremkallingsmuligheter. Av og til skjer denne bearbeidingen bare kort tid (minutter, timer) etter at opptakene er gjort. Andre ganger kan jeg finne frem bilder som er tatt for lenge siden (uker, måneder, år) for å fikle meg frem til nye oppdagelser. I denne prosessen er jeg taus som en østers.
Den enkleste måten å variere resultatene i første fase på, er å finne seg et annet (geografisk) sted å fotografere. Av og til er det tilstrekkelig å gå noen skritt til siden, mens andre ganger må man sette seg i bilen og kjøre noen kilometer. De virkelig store motivvariasjonene oppnår man når man setter seg på et fly og drar avgåre til nye, eksotiske steder.
Å variere resultatene i fase to er vanskelig fordi man (på mange måter) er låst til å sitte foran dataskjermen, noe som gjør at man har lett for å sitte fast i de samme mentale måtene å gjøre ting på. For meg fungerer det å stille meg selv spørsmålet: "Hva skjer hvis jeg .. ?", der ".. " representerer ulike måter jeg forholder meg til RAW-filen på, alt fra tanker om beskjæring til tanker om å plassere en eller flere slidere i stadig mer ekstreme posisjoner. Dermed oppstår det et dynamisk spill mellom det som skjer på skjermen og det som skjer i tankene (mine) og det jeg ser på skjermen behøver ikke ligne på "virkeligheten". Jeg liker å kalle denne prosessen en kognitiv spiral. I beste fall leder dette (meg) frem mot fotografiske løsninger som inspirerer til å jobbe videre, noe som er selve drivkraften bak at jeg holder på med foto: Jeg oppdager verden fotografisk.
Denne måten å jobbe på kan kalles lateral drift. Da beveger man seg ikke fremover mot et gitt mål, men beveger seg sideveis i søken etter ny forståelse. Fotografiet er helt avhengig av sine visuelle kvaliteter, sitt formspråk og sin fortellerkraft. Formidlingsevnen ligger i det grafiske, dermed kan man si at den konseptuelle nerven er visuell i sin natur. Å være inspirert er å være konsentrert. Gjennom en fokusering på det essensielle kan man på denne måten finne frem til visuelle uttrykk som viser mer (kvalitativt) ved å vise mindre (kvantitativt).
Ulike mennesker har ulike oppfatninger av kvalitet, ikke fordi kvalitet endres, men fordi mennesker er ulik på bakgrunn av ulike erfaringer. Kvalitet er derfor ikke en nøytral ting, kvalitet er tvert i mot en emosjonell begivenhet. Selv om et fotografi på mange måter gjengir det synlige, ser jeg likevel mer på fotografiet som en synliggjøring av fotografens intensjon. Å betrakte et foto handler derfor ikke om kvantitative forhold. Det er derfor man skal være på utkikk etter det kvalitative aspektet.
Mange fotografer påstår at de ikke bryr seg om det tekniske ved fotografiet fordi (de hevder at) teknikk mangler kvalitative aspekter. Det er selvsagt en legitim holdning. Men på den måten gir de imidlertid slipp på, og går glipp av, en viktig side ved det fotografiske. På samme måte som bruk av visuelle, kompositoriske og retorisk virkemidler er basert på kunnskap, handler også det tekniske aspektet ved fotoet om forståelse, erfaring og personlige ferdigheter. Ergo er teknikk et kvalitativt aspekt, også når det gjelder foto.
Jeg har den senere tiden tonet ned mine observasjoner av filteknisk art når jeg har rettet mine skråe blikk mot ulike kameraer. Men når det gjelder Df har jeg gitt etter for fristelsen: Her må filkvaliteten tas nærmere i øyensyn. Over er det seks identiske 100%-utsnitt av samme motiv. Opptakene har samme ISO, men har ulik lysmengde. Alle opptakene er kontrajustert i fremkallingen, dermed fremstår de likevel like lyse. Det er nesten ingen synlig forskjell mellom de to utsnittene helt til venstre, men den visuelle forskjellen mellom -4,0EV og -5,0EV er påfallende. Det er som om filkvaliteten faller sammen i de mørkeste partiene ved kraftig undereksponering, selv ved lav ISO. Utsnittet helt til høyre er tatt ved ISO6400 og har fått samme lysmengde som ISO200. Det er 5,0EV mellom ISO200 og ISO6400, dermed skulle man tro at disse to opptakene har samme filtekniske kvalitet. Men opptakene vist over viser at slik er det ikke. Df er nemlig konstruert slik at valg av riktig ISO er viktig hvis man ønsker å utnytte det filtekniske potensialet fullt ut.
100%-utsnittene over har alle samme lysmengde, men har ulik ISO. Selv om de to utsnittene til høyre er så og si identiske, er det tydelig at utsnittet helt til venstre (lavest ISO) er betydelig dårligere enn utsnittet helt til høyre (høyest ISO).
Her er litt større utsnitt for å studere likheter og ulikheter mellom ISO6400 0EV og ISO200 -5,0EV. Her er to opptak som har fått samme lysmengde (tatt med samme blender/lukker-kombinasjon), men der ISO-verdiene er 5,0EV forskjellige. Det interessant er at det er høy-ISO-opptaket som har det beste toneforløpet, lav-ISO-opptaket holder rett og slett på å bryte sammen. Dette bekrefter det som jeg fant ut i forrige eksempel: Det er viktig å eksponere riktig i forhold til valgt ISO hvis man ønsker å utnytte filkvaliteten i Df fullt ut.
Her tillater jeg meg å sammenligne Df mot 6D ved ISO6400. De visuelle forskjellene er overraskende små og ubetydelige.
Her her er et annet ISO6400 opptak fra henholdsvis Df mot 6D. De visuelle forskjellene er der, men samtidig må jeg innrømme at jeg er overrasket hvor liten forskjellen er.
Her er undereksponerte ISO200-utsnitt fra henholdsvis Df og 6D, opptakene er undereksponert 4,0EV og kontrajustert tilsvarende i RAW-fremkalleren. Selv om Df-opptaket er synlig bedre enn 6D-opptaket, ser jeg samme tendens: Å undereksponere lav-ISO-filer er en dårlig strategi dersom man ønsker et optimalt toneforløp samt fravær av korning og ISO-støy, både når man bruker Df og 6D. Df har imponerende filkvalitet, og det er absolutt det beste kameraet jeg har prøvd ved ISO6400. Ved praktisk fotografering er det likevel så og si umulig å visuelt skille ISO6400 opptak tatt med Df fra ISO6400 opptak tatt med 6D. En ting er helt sikkert: Den filtekniske forskjellen mellom Df og 6D har mindre relevans for praktisk fotografering enn det man skulle tro basert på det man kan lese seg til enkelte andre steder.
Utsnittene over er fra henholdsvis Df, 6D og D800. For virkelig å skille klinten fra hveten måtte jeg ty til noen ekstremopptak. Utsnittene over er (håndholdte) ISO6400-opptak som er undereksponert fire trinn og så kontrajustert i RAW-fremkalleren. Filene er altså kraftig undereksponert på ISO-verdier jeg for få år siden ville omtalt som ekstreme. ISO6400 -4,0EV er faktisk (lysmessig) ekvivalent med ISO102400. At jeg må sammenligne filkvaliteten ved 100% skjermvisning av høy-ISO-opptak som er undereksponert fire trinn for å kunne påvise synlige forskjeller mellom disse kameraene, sier alt om hvor gode disse kameraene faktisk er ... så kan hver enkelt forsøke å resonere seg frem til hvilket kamera som tilhører hvilket utsnitt!
Jeg har gjort dypdykk i et utall filer fra Df. For å sikre at opptakene får samme eksponering (slik at jeg får sammenlignbare filer), har jeg koblet ut lysmåleren og brukt manuelle innstillinger for ISO, lukker og blender. Et stort antall utsnitt er paralelt fotografert med 6D, en del er også parallelt fotografert med D800. D800 er fortreffelig på lav ISO, og er så og si "ISO-fri" fra ISO200 til ISO6400. Det vil si at filkvaliteten er påvirket av lysmengde (kombinasjonen blender+lukker), men upåvirket av valgt ISO. Den filtekniske kvaliteten i både Df (og 6D) er i imidlertid også sensibel for valgt ISO-verdi, det fremgår tydelig av eksemplene over. Men D800 er mer sensibel for variasjon i lysmengde enn både Df og 6D, og Df (og 6D) passerer derfor etter hvert D800 med god margin når man beveger seg oppover ISO-skalaen, spesielt i de mørke skyggene og særlig hvis man er så uheldig å undereksponere. Df er litt bedre enn 6D ved ISO6400, mens Df (og 6D) er synlig bedre enn D800 ved ISO6400. Satt på spissen kan man si det på denne måten: Selv om man med D800 kan sluntre med valg av ISO, er det viktig å velge riktig lysmengde. For Df (og 6D) er det omvendt: Man kan sluntre unna med valg av riktig lysmengde, men det er viktig å velge riktig ISO. Dette viser at samspillet mellom brikke, lysmengde, ISO-innstilling og A/D-omformer er ulikt konstruert i D800 og Df.
Oppsummering
Nikon skal derfor ha kudos for at de prøver å gå nye veier med Df. Og fordi Df har samme brikke som D4 (noe som betyr 16Mp og en av markedets aller beste bildebrikker når det gjelder høye ISO-verdier) skal de også ha ros for at de frigir den fabelaktige bildebrikken i D4 til bruk i en mer kompakt modell.
Selv om Nikon Df først og fremst roses for sine nostalgiske konnotasjoner mange steder, er min vurdering at det er en stor, optisk søker i kombinasjon med en ekstraordinær filteknisk kvalitet på høy ISO som er de viktigste styrkene til dette kameraets .
16-20 Mp er (slik jeg ser det) noe nær en ideell oppløsning på 24x36mm-formatet. Det gir en detaljoppløsning som holder til flotte A2-utskrifter, samtidig som den filtekniske kvaliteten holder seg ekstraordinært godt oppover ISO-skalaen. Utenfor Nikons egne rekker er det Canon 6D og 5D mk III som er Df sin konkurrenter, ganske enkelt fordi Canon er den eneste produsentene som har 24x36mm-kameraer med optisk søker. Av disse to er det nok 6D som er den argeste utfordreren. Df og 6D er omtrent like store, de har omtrent samme oppløsning, de leverer fra seg filer med omtrent samme filtekniske kvalitet, de har søkere med ekvivalente kvaliteter, de har AF som presterer omtrent på samme nivå og de har begge en kjapp, presis utløserrespons.
Som nevnt tidligere Df har samme autofokussystem som Nikon D610, og i forhold til min måte å fotografere på opplever jeg AF som mer enn adekvat. Men sett i lys av at Nikon D800 (som ligger litt under Df i pris) har samme AF-modul som D4, kan det virke som om Nikon helt bevisst har strupet Df på dette området. Selv om jeg ikke har noe å utsette på AF per se i forhold til mine primærbehov, så fremstår dette likevel på meg som en usedvanlig uklok beslutning, ikke minst når man tar kameraet usedvanlig høye pris i betraktning. Dermed er spørsmålet: I det uendelige havet av ulike kameramodeller, hvorfor velge Df ? 1. En åpenbar grunn er at man får markedsledende filkvalitet. 2. En annen grunn er at man får tilgang til 24x36mm i en (relativt sett) kompakt kamerakropp. 3. Den tredje grunnen har Df felles med både D610, D800, 6D og 5D mk III: Man får en stor, optisk søker som stimulerer den fotografiske brukergleden.
I tillegg til tre gummierte deksler over ulike tilkoblingspunkter og en luke som skjuler både batteri og minnekort, har Nikon Df i alt 32 knapper og hjul. Samlet gjør alt dette at det er vanskelig og tar lang tid før man er i nærheten av å få noen form for oversikt over det totale brukergrensesnittet.
Df har et eget hjul for å justere eksponeringskompensasjon. Hjulet har i tillegg påtegnet kompensasjonsverdier, og dette er i seg selv eksemplarisk. Av en eller annen uforståelig grunn har imidlertid kameraets designere gjort to forunderlige beslutninger.
Den ene er at eksponeringskompensasjonshjulet er plassert på venstre side av pentaprismet. Ved første øyekast virker dette som en helt uskyldig beslutning, men det betyr i praksis at man må bruke venstre hånd for å gjør eksponeringskompensasjonsinnstillinger. En hver som har lært seg å bruke et kamera, vet at det er venstre hånd som bærer vekten av kameraet ved å holde rundt objektivet der det er festet til kameraet. Hvis man bruker et objektiv ut over en viss tyngde vil det være naturlig å holde kamerautstyret ved å understøtte selve objektivet. Dermed sier det seg selv at det vil være en tilnærmet umulighet å justere eksponeringskompensasjonen mens man har okularet til øyet fordi høyre hånd ikke er i stand til å holde kameraet aleine. Men ikke nok med at eksponeringskompensasjonshjulet er plassert på venstre side av pentaprismet. Dette hjulet er i tillegg utstyrt med en stoppknapp som gjør at man må gjøre noen tilnærmet umulige akrobatiske øvelser med venstre hånds fingre hvis man har den minste intensjon om å gjøre eksponeringskompensasjon kun med den ene hånden.
Df har samme AF og lukker som Nikon D610, og ved pratisk fotografering fremstår Df først og fremst som et nostalgisk pimpet D610. Df koster imidlertid rundt regnet 25.000,- inkludert et 50/1,8. I forhold til at man får samme filkvalitet som det dobbelt så dyre D4, kan kanskje prisen virke sympatisk. Df er, rent filteknisk, en D4 til halve prisen. Men uansett hvordan jeg snur og vender på det, så er kameraet priset svært høyt i forhold til hva man får av fotografiske muligheter hvis man vurderer det opp mot Nikon D610 eller Canon 6D. Bruker man nøkterne briller, fremstår derfor Df som et usedvanlig dyrt kamera både i forhold til Nikon D610 og i forhold til Canon 6D. Siden begge disse modellene har en like stor og fin optisk søker, en marginalt høyere oppløsning og i mange sammenhenger en tilnærmet like god filteknisk kvalitet, vil jeg påstå at både D610 og 6D vil - krone for krone - gi større fotografisk glede. Bortsett fra marginalt bedre filkvalitet på høy ISO har Df nemlig ikke noe ekstra å tilby i forhold til disse to konkurrentene.
Er man en dedikert fotograf, regner jeg med at det naturlige valget er å eksponere til RAW. Da gjøres hele fremkallingsprosessen på computeren. Dermed kan en betydelig del av innstillingsmulighetene ansees som overflødige fordi de bare påvirker JPG-filen. Derfor omfatter min ide om et kamera dedikert til fotografering en forenkling av hele betjeningen, inkludert en forenkling og opprydding av innholdet i menyene. Df hadde derfor stått seg på en forenkling av menyene, det aller beste var om man kunne skjule de aller fleste menyinnstillingene slik at det bare var det mest essensielle man behøvde å forholde seg til.
Jeg har hatt store forventninger til at Df endelig skulle tilfredsstille mine ønsker om et kamera med dedikerte innstillingshjul. På tross av Df sitt rikholdige utvalg av innstillingshjul opplever jeg likevel at Canon 6D har enklere, mer intuitiv betjening og er mer funksjonelt i daglig bruk, noe som er en svært overraskende konklusjon. Denne konklusjonen bunner først og fremst i at innstillingshjulene til Df er konstruert slik at de forbløffende ofte oppleves som fysiske hindringer for en god, effektiv arbeidsflyt.
Df har fått pes enkelte steder fordi AF er svak i dårlig belysning. Dette er forståelige innvendinger fordi det finnes andre DSLR som har bedre AF-respons når mørket faller på. Jeg har likevel lyst å påpeke at selv om Df har en litt moderat AF i forhold til D800 og D4, så oppleves imidlertid autofokus som mye bedre enn alle de speilløse kameraene jeg har prøvd. I tillegg opplever jeg også utløserresponsen som svært kjapp i forhold til disse sedate, speilløse systemkameraene. Kritikken mot AF må derfor oppfattes i relativ forstand, i forhold til D800 er Df dårlig, men i forhold til en del andre systemkameraer er den fortreffelig. Samlet sett opplevere jeg Df som et ganske komplekst kamera å bruke. Det fremstår også forbausende uoversiktlig hvis man ønsker å skifte mellom ulike modus samtidig som man ønsker å utnytte mulighetene med auto-ISO. I fortsettelsen bør Nikons designteam få rettet opp en del betjeningsmessige paradokser, både når det gjelder plassering og utforming av innstillingshjul, men også når det gjelder samspillet menyinnstilling og posisjon av innstillingshjul. Det virker rett og slett som om designerne ikke selv er fotografer, og derfor ikke har vært i stand til å evaluere de bruksmessige konsekvensene av de valgene de har gjort.
Brikkeformat, søkerkvaliteter, utløserrespons og filkvalitet er i seg selv gode nok grunner til å plassere dette kameraet i første rekke, fotografisk sett. Likevel fremstår Df for meg som et kamera som jeg bare delvis klarer å like, det har nemlig noen betjeningsmessige sider som gjør at jeg opplever det som unødvendig uoversiktlig og dermed unødvendig vanskelig i bruk. Paradoksalt nok er det den praktiske utførelsen av de fysiske innstillingshjulene som gjør at jeg irriterer meg over manglende gjennomføring på detaljnivå. Df er derfor ikke et kamera som klarer å tilfredsstille mine forventninger til fysisk taktilitet, på tross av Nikons hardnakkede referanser til fordums kameramodeller. På tross av mine mange innvendinger synes jeg Df - tross alt - er et spennende kamera, men med en litt for sedat AF. Hadde Df kostet det samme som D610 (under 15.000,-), ville jeg antakelig ansett Df som et av markedets mest attraktive DSLR. Med sin nåværende pris fremstår Nikon Df som et litt sært produkt med appell for de spesielt interesserte. Mai 2014 Geir Brekke
