Fujifilm X-Pro1
Innledning
For dem som ønsker seg et systemkamera med særpreg, er X-Pro1 en spennende kreasjon. Likheten med Leica M9 er slående, dermed blir uvilkårlig et av spørsmålene jeg stiller: Er dette kameraet en rimelig Leica M-klon ?
Da Fujifilm introduserte X-systemet i januar 2012 var X-Pro1 første modell ut. Navnet er ambisiøst og gir klare antydninger om i hvilken retning FujiFilm satser med denne modellen. Med sin hybride søker, solide metallchassis og "gammeldags" innstillingshjul er det en utilslørt satsing mot den delen av fotografer som er tiltrukket av rammesøkerkameraet og Leica sitt M-system og er, som navnet antyder, tydelig rettet mot den profesjonelle leiren. X-systemet har en helt ny bajonettfatning og en nyutviklet objektivserie som i skrivende stund består av tre lyssterke faste objektiver. Med en introduksjonspris på 15.000,- lå X-Pro1 (januar 2012) i samme prisleie som Canon 5D mk II, dermed var den kommersielle tiltrekningskraften begrenset. Prisen er nå (januar 2013) nede i underkant av 10.000,-. Dermed er dette kameraet blitt vesentlig mer attraktivt, vil jeg tro.
Det som skiller X-Pro1 fra et tradisjonelt speilreflekskamera er at det ikke har speil, men er utrustet med en separat, optisk søker. Dette betyr at hverken speilmekanisme med tilhørende speilhus og mattskive eller pentaprisme inngår i konstruksjonen. Fravær av speil gjør også at registeravstanden (avstand fra bajonettfatning til bildebrikken) kan gjøres relativt kort. Dermed kan kamerahuset bygges ganske kompakt. Kort registeravstand bærer også i seg muligheten til at objektiver med god lysstyrke kan bygges relativt små. Siden søkeren er separert fra objektivet, betyr det også at den ikke blir mørk under eksponeringen. Det finnes nemlig ikke noe speil som blokker for strålegangen i søkeren slik det skjer i et speilreflekskamera. Søkeren er dermed heller ikke påvirket av objektivets dybdeskarphetskarakteristikk eller fokusplassering. Og fordi søkeren er en ganske kraftig vidvinkel, er det meste i fokus.
Bildebrikke i X-Pro1 er en såkalt X-Trans CMOS med 16Mp. Denne bildebrikken har et spesielt RGB-filter (ulikt Beyer-mønsteret) som gjør at antialias/lowpass-filteret er unødvendig. I kameraer med Beyermønster er antialiasfilteret (som rett og slett softer opptaket) nødvendig for å unngå moire (repeterende mønster). Dette betyr selvsagt at X-Trans-brikken i utgangspunktet registrerer et "skarpere" (ikke softet) opptak, noe som betyr bedre detaljoppløsning i forhold til Beyer-brikker med samme oppløsning. Dermed trenger heller ikke RAW-filene fra dette kameraet oppskarping i samme grad når opptakene hentes opp i RAW-fremkalleren, noe som igjen har positiv innflytelse på støy (fordi den forblir neddempet). Når auto-ISO er valgt kan høyeste ISO-verdi velges fritt fra ISO400 til ISO6400. Det som imidlertid er en stor svakhet ved auto-ISO er at den velger en for lang lukkertid (typisk 1/50 sek med 35mm) i forhold til objektivets brennvidde. Dermed er det stor sannsynlighet for å få opptak med bevegelsesuskarphet på grunn av kamerabevegelser. Dette kommer jeg tilbake til.
FujiFilm omtaler X-Pro1 som et "analogt" kamera. Lukkeren har eget hjul på toppen. Det samme har eksponeringskompensasjon, dette innstillingshjulet sitter helt i øvre, høyre kant og er svært enkelt å betjene med høyre tommel. I tillegg har blenderen en egen ring på objektivet. Å ha separate innstillingshjul for de tre mest grunnleggende kamerainnstillingene er forbildelig, det eneste som mangler er et eget innstillingshjul for ISO. Slik sett gir betjeningslayouten sterke assosiasjoner til innstillingshjul slik de finnes på tradisjonelle (analoge) kameraer, og jeg setter pris på at det går an å stille blenderen med en egen blenderring på objektivet (noe jeg er vant med fra egne, analoge kameraer) selv om jeg synes bruken av begrepet «analog» om betjeningen er litt villedende.
X-Pro1 har samme hybride søker som X-100. Dette betyr at man kan velge mellom å bruke optisk søker eller videosøker. Skifte mellom disse to søkermodusene utføres med en egen hendel på fremsiden av kameraet som kan betjenes med høyre pekefinger.
Autofokus er fordelt på i alt 49 punkter. Det er også mulig å velge hvor stort område AF skal jobbe innenfor og det er mulig å velge hvilket AF-punkt som skal brukes. I nedre kant av søkeren er det en skala som viser både fokusplassering (i meter) og utstrekning av dybdeskarphet. Når man har valgt manuell fokus og bruker optisk søker vil et trykk på tommelfingerhjulet aktiverer videosøkeren og gi et 10x forstørret utsnitt i søkeren. Dermed kan man (ved å vri på fokuseringsringen på objektivet) stille fokus mer presist. Dette skal jeg beskrive mer inngående litt senere.
Batteriet har i følge FujiFilm en kapasitet på 300 opptak. En batterikapasitet på skarve 300 opptak er alt for lite i et kamera av X-Pro1 sin kaliber, dessuten skulle jeg ønske at symbolet for batteriets ladestatus var mer etterrettelig. Dette skal jeg komme tilbake til senere.
Knappen merket Q henter opp en oversiktsskjerm (hurtigmeny) der man direkte kan gå inn og justere de innstillingene som ofte brukes. Det bakre hjulet er godt plassert for å bli betjent med høyre tommel. Dette hjulet brukes til å gjøre ulike innstillinger, avhengig av valgt modus, ofte i samspill med andre knapper. Fn-knappen henter opp ISO som standard, men kan omprogrammeres til en rekke ulike funksjoner slik at man kan få "ett trykk"-tilgang til en av følgende funksjoner: - Multiple exposure - Preview av dybdeskarphet - Valg av ISO - Selvutløser - Filkvalitet og JPG-oppløsning - Valg av Dynamic range - Valg av filmsimulering (JPG) - Valg av hvitballanse - Valg av AF-modus - Filming - Valg av RAW for neste opptak Det er også mulig å lage, lagre og få tilgang til syv brukerdefinerte sett med kamerainnstillinger der valg som ISO og hvitballanse er definert. Også dette er valg som kan legges til Fn-knappen. Bruker man RAW er det imidlertid naturlig å legge valg av ISO til Fn-knappen fordi kameraet ikke har egen ISO-velgerknapp eller eget ISO-hjul.
Ved å trykke på DRIVE-knappen får man tilgang til følgende valg: - Stillbilde - Filming i High-Definition(HD)-kvalitet - AE-bracketing - ISO-bracketing - Filmsimulerings-bracketing - Dynamisk omfang-bracketing - Seriebilder (Burst Mode, 3bps eller 6bps) - Automastisk panorama (kun JPG)
Ved å trykke AE/AF-knappen låses både fokus og eksponering. Ved å gå inn i menyene kan dette endres til bare å gjelde AE eller bare å gjelde AF. Lysmåleren kan settes til "Spot", da måler lysmåleren lyset i et område i senter som kun utgjør 2% av motivutsnittet. Dette kan være nyttig i situasjoner med vanskelige lysforhold, men krever en viss tilvenning for å lære seg hvordan denne metoden forholder seg til toneforløpet der man måler.
Normal oppstarttid er omtrent ett sekund, ikke av det raskeste, men til å leve med (for de fleste). Utløserresponsen skal (i følge FujiFilm) kun være en håndfull hundrededels sekund (0,05s). Det er sikkert riktig i forhold til måten de måler dette på. Likevel opplever jeg at kamerat har et merkbart etterslep, spesielt når det gjelder fokusering. Ikke minst opplever jeg at kameraet nærmest sliter med å finne fokus i helt normale situasjoner, noe som i begynnelsen resulterte i at jeg trykket ned utløseren før motivet var i fokus (noe som selvsagt resulterte i uskarpe opptak). Dermed oppleves utløserresponsen (i forhold til det jeg er vant med fra andre kameraer i samme prisklasse) ikke å være helt patent, selv om det i og for seg skyldes at autofokus ikke alltid sitter der den skal.
Noen tekniske spesifikasjoner: 23,6 mm x 15,6 mm X-Trans CMOS bildebrikke 16,3 Mp TTL Contrast Detection AF system Multi, 49 Area (7x7) LCD / EVF, 25 area (5x5) OVF AF har fem ulike, valgbare utsnittsstørrelser ISO 200 - 6400 ISO100, ISO12800 og ISO25600 i utvidet ISO-modus Auto-ISO (ISO400, 800, 1600 eller 3200 som øvre verdi) 6 bps eller 3bps - valgbar Reverse Galilean søker med elektronisk «bright frame» 0,37x og 0,6x søkerforstørrelse «Bright framelines» dekker cirka 90% av bildebrikken Videosøker 1,4Mp LCD med 100% søkerdekning B=139,5 x H=81,8 x D=42,6 mm 450g inkludert batteri og minnekort
Førsteinntrykk
Okularet er plassert oppe i kameraets venstre hjørnet, og det er nok ikke bare meg som får assosiasjoner til fordums rammesøkerkameraer (konferer Skråblikk "Leica M8.2". Dette betyr faktisk at FujiFilm (egenhendig) blåser liv i en kameratype som de fleste nok har trodd hadde avgått ved døden med Leicas M-system som et bekreftende unntak. Det betyr også at FujiFilm i langt større grad enn andre kameraprodusenter er villige til å gå nye veier, og selv ble jeg veldig fasinert da X-Pro1 ble introdusert for snart et år siden.
Det er to ting som karakteriserer et tradisjonelt rammesøkerkamera: For det første har det en optisk søker som er en egen enhet, adskilt fra objektivet. For det andre har det en optisk innspeilet, mekanisk overført kobling mot objektivets avstandsinnstilling som gjør at bruk av manuell fokusering kan gjøres både raskt og presist. Ut fra denne betraktningen er det bare å fastslå at på tross av mange og tydelige referanser til rammesøkerkameraet er X-Pro1 ikke et rammesøkerkamera (i begrepets rette forstand) likevel.
Personlig synes jeg at det aller viktigste kriteriet med en søker er at den er "usynlig". Med det mener jeg at den har en stor bildevinkel (den gir et stort søkerbilde slik at det dekker det meste av synsfeltet når jeg bruker den) og at den er så lys som mulig (noe som med speilreflekskameraer betyr at det er viktig å bruke lyssterk optikk). Jeg synes også at søkeren skal gi meg tydelig visuell informasjon om hvor skarphetsplanet er plassert, og det bør den gjøre på en entydig og umiddelbar måte. Dessuten ønsker jeg å kunne justere fokus manuelt på en så rask, presis, oversiktlig, entydig og direkte måte som mulig. Jo enklere, jo bedre.
Noe som slår meg første gang jeg setter øyet til okularet er at kameraet mangler mulighet for å justere diopteret. Det høres ut som en liten fillesak, men kan (for enkelte) likevel vise seg å være en ganske substansiell innvending. På tross av at jeg har et upåklagelig langsyn (fra vel en meter og lengre), er jeg kommet i den alderen at jeg trenger lesebriller (+2,0). Dette betyr at jeg ikke kan se inn i en normalt utrustet søker uten å gjøre en tilsvarende justering i okularet for å se et klart søkerbilde. Normalt er dette en enkel sak, uavhengig av hvilket kamera jeg bruker. Slik er det ikke med X-Pro1. Dermed fremstår søkerbildet som uklart (ute av fokus) og jeg må derfor finne frem lesebrillene for å kunne bruke kameraet på fornuftig vis. Innendørs er det uproblematisk, men på skitur i ti minusgrader er det en svært plundrete øvelse ...
Siden søkeren er en egen enhet, betyr det at den er uavhengig av lysstyrken til objektivet, noe som gjør at søkeren alltid er like lys. Det optiske søkerbildet er (i og for seg) stort, men i motsetning til hva man er vant med i et speilreflekskamera så fyller ikke selve motivutsnittet ut hele søkerbildet. I den optiske søkeren er det marker et stort, hvitt rektangel. Dette rektangelet viser utsnittet til det påmontert objektiv, og ved bruk av 35mm betyr dette at motivutsnittet dekker cirka halve arealet av søkeren. Ulikt enkelte kompaktkameraer med optisk søker som kun har en dekningsgrad på 75-85% så har den optiske søkeren i X-Pro1 en dekningsgrad på rundt 140%. Dette betyr at man til en hver tid ser mer i søkeren enn det som kommer med på opptaket. Dette gjør det mulig å ha svært god kontroll med hva som er på vei inn i, og ut av, selve motivutsnittet. Denne "overdekningen" i søkeren er en av rammesøkerkameraets fordeler, spesielt ved gatefotografering. Ulikt andre kameraer som oppgir søkerens forstørrelsesgrad har FujiFilm valgt å oppgi horisontal betraktningsvinkel på 25° for videosøkeren. Dette angir ikke vinkelen på motivutsnittet, men sier noe om hvor stor del av synsfeltet søkerbildet dekker når man ser inn i okularet. Utsnittet i den optiske søkeren er (selvsagt) avhengig av hvilken brennvidde man bruker, men den optiske søkeren i X-Pro1 er konstruert slik at lange brennvidder får en ekstra forstørrelse for å kompensere for en trangere motivvinkel. Det skjer en automatisk parallakseforskyvning av den hvite rammen i søkeren når avstanden endres. Rammen er imidlertid svært omtrentlig og det kommer (vesentlig) mer med på opptaket enn det som er avgrenset i søkeren og som rammen antyder. I bildet over har jeg nitidig plassert hvert hjørne av det turkise rektangelet i rammens fire hjørner. Avstanden er cirka fire meter og viser med all tydelighet at avgrensningen i søkeren dekker et vesentlig mindre utsnitt enn det som kommer med på brikken.
Men på tross av X-Pro1 har en separat, optisk søker manglet det overraskende nok rammesøkerkameraets tradisjonelle, enkle og elegante kontroll av manuell fokus. I stedet må man bruke noe FujiFilm kaller en «hybrid» løsning som inkluderer bruk av videosøkeren. Dette kommer jeg nærmere tilbake til, men først vil jeg ta for meg videosøkeren.
Når det gjelder teknologien bak videosøkere sier det seg selv at det er mange ting som vil spille inn. Er oppløsningen for grov vil søkerbildet fremstå som sammensatt av punkter, er oppdateringen for langsom vil man oppleve at søkerbildet henger etter når man beveger kameraet og er frekvensen på oppdateringen for langsom kan det gi inntrykk av at søkerbildet flimrer. Ulikt en optisk søker (som kun har stedlig lys å jobbe med) justeres en videosøker kontinuerlig i forhold til kameraets eksponering og viser bildet "slik det lagres på minnebrikken". Kameraets håndtering av hvitbalansen vil dermed påvirke fargene i søkeren. Det samme vil valg av de ulike JPG-innstillingene gjøre. Selv valg av ISO kan påvirke kvaliteten av søkerbildet. Men først og fremst er det effekten av eksponeringskompensasjon som påvirker søkerbildet. Minuskompensering gir mørkere videosøker, plusskompensering gir lysere videosøker. Det vil nok være store forskjeller på hvordan man opplever dette. Noen vil ganske sikkert synes at dette er et stort fremskritt i forhold til å bruke en optisk søker, selv opplever jeg dette som (til dels svært) forstyrrende. En effekt er at når jeg beveger kameraet (slik at motivet endres), endres lysstyrken i søkeren etter hvert som motivets tonekurve endrer seg. Søkerbildet pulserer dermed i takt med om motivet er hovedsaklig lyst eller hovedsaklig mørkt. Når jeg trykker utløseren halvveis ned, skjer det flere ting med søkerbildet. Først blir søkerbildet litt lysere, så litt mørkere for så igjen å vende tilbake til utgangsnivået. Dette skjer hver gang, uavhengig av om søkeren er lys eller mørk eller om motivet er lyst eller mørkt. Dette betyr at jeg hele tiden blir minnet på at det er montert en videosøker mellom meg og motivet.
Enda en ting som er annerledes er at videosøkeren ikke er geometrisk relatert til opptaksformatet. Slik sett kan den derfor konstrueres slik at søkerbildet (i teorien) kan gjøres så stort som man ønsker. Størrelsen på pikslene i videosøkeren har veldig stor innflytelse på hvor lett det er å se hvor skarphetsplanet er plassert. En for grov oppløsning vil rett og slett kamuflere dybdeskarpheten slik at det er vanskelig å identifisere hvor fokus er plassert. Min vurdering er at 1,4Mp gir et litt for grovt søkerbilde. Dette stemmer godt med de erfaringer jeg har når det gjelder skjermer. Bruker man en 1200x900 punkters skjerm (som har omtrent like mange punkter som videosøkeren i X-Pro1) kan man tydelig se at skjermbildet består av individuelle punkter (når avstanden til skjermen gir samme betraktningsvinkel som søkeren i X-Pro1 har).
Det som imidlertid representerer den største utfordringen med en videosøker (synes jeg) er å gi den tilstrekkelig dynamisk spenn slik at detaljer i skygger og høylys vises og er inntakt, både i skarpt sollys og i skumringen. I parentes: (Søstermodellen til X-Pro1 heter X-E1 og har kun videosøker. Den har en nyere, forbedret videosøker som skal være den samme som sitter i Sony Nex-7 og Sony A99. Den har en oppløsning på godt og vel 2Mp og skal også ha bedre dynamikk/kontrastforhold. Antakelig er det nødvendig med rundt 3Mp (tilsvarende iPad Retina) før videosøkeren har tilfredsstillende oppløsning til å fremstå som "glatt". Men utfordringene med en god videosøker synes først og fremst å dreie seg om å få til tilstrekkelig dynamikk, naturlig hvitballanse og tilfredsstillende oppdateringsfrekvens.)
En videosøker gir noen muligheter til å vise informasjon direkte i søkeren som ikke er like enkel å få til i en optisk søker. For eksempel kan det vises et histogram som oppdateres direkte. Alt i alt er det altså en rekke faktorer som gjør at en videosøker i sin natur vil fremstå som et helt annet arbeidsredskap enn en optisk søker. Men i tillegg har FujiFilm (av en eller grunn) gitt søkerinformasjonen i den optiske søkeren og i videosøkeren ulik design. Videosøkeren har et grått felt nederst der info vises. På dette feltet vises lukkertiden som et rødt tall når den er under 1/8 sek og som et hvitt tall når den er over 1/8 sek. I den optiske søkeren vises lukkertiden som et rødt tall innefor et hvitt felt under 1/8sek og som et sort tall innefor et hvitt felt over 1/8sek. Blenderen vises som et turkis tall i videosøkeren, men som et sort tall innefor en hvit ramme i den optiske søkeren. Den optiske søkeren har heller ikke noe grått parti langs nedre kant. Selv symbolet for ISO er ulikt plassert, har ulik font og ulik visuell presentasjon i videosøkeren og i den optiske søkeren. Dette synes jeg ikke bare er pussig, for meg gjør det at overgangen fra optisk til elektronisk søker tydeliggjøres på en distraherende måte.
Men kameraet har flere forunderlige løsninger. Med kamera i A (blendervalg) så vises kun valgt blender, lukkertid vises ikke før jeg trykker utløseren halvveis ned. Men endrer jeg (av en eller annen grunn) blenderen mens jeg holder utløseren halvveis ned endrer ikke lukkertiden seg tilsvarende. Jeg må faktisk slippe utløseren for så å trykke den halvveis ned på ny før det vises en oppdatert lukkertid. Når kameraet står i visningsmodus kan jeg vurderer innstillingen til et bilde, av og til ønsker jeg da å endre ISO. Men det kan jeg ikke gjøre når kameraet er i visningsmodus. Da er jeg tvunget til å gå ut av visningsmodus før jeg kan trykke Fn-knappen for å endre ISO. Dette synes jeg er både ulogisk og gjør bruken av kameraet nødvendig tungvindt. X-Pro1 er utrustet med autofokus som gir fokusbekreftelse (ved at en hvit ramme i søkeren blir grønn). Det er mulig å kombinere optisk søker og LiveView på LCD-skjermen ved et eget valg der en liten sensor ved okularet slår av og på LCD-skjermen automatisk. Har jeg valgt kun å bruke optisk søker (uten at LiveView engasjeres når jeg tar øyet bort fra okularet) og vil endre ISO, så må jeg se inn i søkeren etter å ha rykket ned Fn for å se ISO-verdiene. For å endre ISO-verdi må jeg bruke tommelfingerhjulet (en sideveis bevegelse) for å endre følsomhet. Dette må jeg overvåke ved å se på ISO-verdien som vises nede i den optiske søkerens høyre hjørne. I denne situasjonen vises de nemlig ingen andre steder. Men bruker jeg LiveView og ønsker å endre ISO så er prosedyren annerledes. Det starter med det samme trykket på Fn-knappen, men da kommer det ikke opp et tall i nedre, høyre kant. Nei, da viser det seg en sjenerøs skala som dekker nesten hele LCD-skjermen. Så må jeg bruke "opp"- og "ned"-pilene på fireveisvelgeren for å endre ISO-verdien.
Alt dette betyr at samme justering av strategiske kameraparametre utføres både på ulike grafiske og ulike betjeningsmessige måter, avhengig av hvilken søker man bruker og avhengig av hvilken modus kameraet står i. Det kan godt være at dette er bruksmessige ubetydeligheter for de fleste som leser dette, men for meg utløser slik designmessig inkonsistens vedvarende frustrasjon. Og dette fører igjen til at lysten til å løfte opp kameraet og ta det i bruk faktisk blir mindre og mindre etter hvert som jeg bruker det.
Å bruke manuell fokus når man bruker den optiske søkeren funger på samme måte som med X-100, en måte jeg vil kalle forunderlig. For det første er ikke fokusringen koblet mekanisk, men elektronisk til linsene i objektivet. Dette gjør at følelsen når man skrur på fokusringen er litt "ullen", selv om fokusringen (i og for seg) er fast og fin i fisken. For det andre er fokusringen uten start og stoppunkt. Og med manglende avstandsskala på objektivet må man derfor se inn i søkeren for å få informasjon om fokuseringsavstand. Fokuseringsavstanden kommer frem som en skala i nedre del av søkerbildet. Men fordi den optiske søkeren mangler dybdeskarphetsinformasjon om hvor fokus er plassert, er det så og si umulig å vite om valgt avstand plasserer fokusplanet i riktig posisjon. Dette har FujiFilm forsøkt å bøte på ved å la videosøkeren inngå i en egen fokuseringsprosedyre. Når man har valgt manuell fokus kan man (ved å trykke på det bakre kommandohjulet) få opp videosøkeren med et 10x forstørret utsnitt. Og selv om man har valgt manuell fokus kobles autofokus inn som så setter fokus. Deretter kan man (ved å vri på fokusringen) manuelt plassere fokus der man ønsker (ved å se i videosøkeren). Så må man koble tilbake til optisk søker og rekomponere til ønsket utsnitt. Først da er man klar til å trykke ned utløseren.
Jeg vet at det finnes både X100- og X-Pro1-brukere som er begeistret for denne «hybride» fokusløsningen, men jeg hadde håpet at X-Pro1 var utrustet meddet er manuell fokusering på tradisjonelt rammesøkervis. Siden jeg oppleer at Fuji sin variant er ganske plundrete, gjør dette at jeg stort sett ikke bruker manuell fokusering i det hele tatt med dette kameraet.
Bruker man en optisk søker forholder man seg til et rolig søkerbilde som etter litt tid blir "usynlig". Bruker man en videosøker så skjer det konstante skiftninger av fargeballanse, lysstyrke, kontraster og korning. Sammen med små, dansende bevegelser i søkerbildet gjør dette at jeg hele tiden blir oppmerksom på at jeg ser inn på en videosøker. Jeg må derfor innrømme at jeg har store problemer med å bli fortrolig med videosøkeren, den gjør rett og slett for mye av seg.
Blenderringen på fastobjektivet er merket med blenderverdier og har markerte hakk for hver 0,3EV. Denne ringen er presis i bruk og å ha blendervalget på objektivet er etter min mening ikke bare den mest logiske plasseringen, det er også den mest praktiske plasseringen. Det er imidlertid ikke forskjell på mellomposisjoner og hele blenderverdier, og det er derfor litt vanskelig å vite hvor man treffer hvis man beveger blenderringen mer enn noen få hakk. Dette er imidlertid en mer beskjeden innvending enn at blenderringen er for løs i bevegelsen,. Det resulterer i at blenderen lett endres når kameraet bæres i hånden eller over skulderen eller når det tas ut av eller legges ned i fotobagen. Også eksponeringskompensasjonsringen er litt løs og er (på samme måte som blenderringen) utsatt for ufrivillige endringer. Jeg opplevde derfor gjentatte ganger at innstillingen var ulike det jeg regnet med, noe som resulterte i mange feileksponerte opptak.
I bruk
Det som først og fremst skiller X-Pro1 fra X-100 er at det er et systemkamera med utskiftbar optikk. Ulikt andre produsenter som alle ser ut til å ha en forkjærlighet for lyssvake zoomer i ulike varianter har FujiFilm valgt å gå mot strømmen og satse på fast optikk. Dette skyldes ganske sikkert at kombinasjonen zoom og optisk søker betyr noen utfordringer som Fuji i første omgang har valgt å styre unna. Dermed kan X-Pro1 utrustes med et knippe lyssterke objektiver med (relativt) imponerende lysstyrke. Spesielt utløser nok 18mm f/2,0 og 35mm f/1,4 kjøpelyst hos mange, men heller ikke en 60mm f/2,4 macro er å kimse av.
Bruk av fast optikk har noen åpenbare fordeler. Den viktigste er objektivets lysstyrke som gjør det mulig å separere hovedmotivet fra bakgrunnen gjennom å utnytte effekten av liten dybdeskarphet. Men når man har en søker som ikke viser objektivets dybdeskarphet, må man selv forestille seg effekten av ulike blendere. Jeg vet at mange nærmest får angst av å bruke objektiver som ikke har variabel brennvidde. Personlig merker jeg imidlertid at mitt fotografiske blikk stimuleres til å være mer årvåken overfor motivutsnitt når jeg bruker faste brennvidder.
X-Pro1 har en variant av det som ofte omtales som en fireveisvelger. Forunderlig nok er det bare mulig å foreta to direktevalg: Ved å trykke på øvre pilknapp velger man "Macro" og ved å trykke midtre knapp velger man Meny. Ut over disse to valgene fungerer de fire pilknappene kun som navigeringsknapper når man er inne i menyene. Modellen jeg har brukt ble levert med firmware V1.1 og jeg har derfor i store perioder brukte X-Pro1 med denne i bunn. Denne er nå oppgradert til V1.2 i de nyeste modellene og kan lastes ned og installeres i tidligere utgaver av kameraet som har "gammel" firmeware. Jeg har ikke gjort noen systematisk gjennomgang av hva som er forskjellen, men en del forbedringer skal det være. Blant annet skal både autofukus og oppstart være raskere.
Jeg har bare brukt 35mm f/1,4 i dette Skråblikket. Det er et objektiv som kan kalles normalobjektiv på 15x23mm-formatet og som derfor er det nærmeste man kan komme en allrounder når man bruker et objektiv med fast brennvidde. Med sin gode lysstyrke er det svært fleksibelt og gir mange ulike fotografiske muligheter. Det jeg liker aller best er at det har en egen innstillingsring for blenderen. Det jeg liker svært dårlig er fokusringens nærmest ubrukelige konstruksjon. Når jeg holder kameraet i hånden merker jeg at frontelementet til objektivet beveger seg litt frem og tilbake, nærmest som en pulsering. Når fokusvelgeren står på C (continuos focus) så søker objektivet fokus, først nå utløseren trykkes halvveis ned så låses fokus. Dette forsøkte jeg å finne ut av, men kom ikke frem til annen konklusjon enn at autofokus er innkoblet selv om utløseren ikke er trykket halvveis ned. Løsningen var å skru av kameraet, noe jeg helst ikke ønsket fordi kameraet var så treigt å få liv i etter søvnen. Alternativt kan det ha vært en feil ved kameraet eller objektivet jeg brukte, selv om jeg ikke tror det.
Fordi søkeren er uten mattskive, er hele søkerbildet i fokus. Og uten noen form for visuell identifikasjon av hvor fokus treffer, er det ikke mulig å se hvor skarphetsplanet er plassert i den optiske søkeren. Så selv om den fokusbekreftende firkanten i søkeren blir grønn, er det likevel ikke sikkert at fokus har truffet der man ønsker det. Dessuten tar det enkelte ganger opp mot et helt sekund fra jeg trykker ned utløseren til kameraet klarer å bekrefte fokus, noe som oppleves som svært overraskende i et så pass ambisiøst kamera. I tillegg til at autofokus bruker lang tid på å treffe fokus, opplever jeg også at den ikke finner fokus i det hele tatt. Ikke en gang i godt lys og når motivet har gode kontrastforhold. Bildet over er et eksempel på dette, bildet er ett i en serie på i alt fire opptak, der de tre første ble like ufokusert. Først på fjerde forsøk hadde jeg tålmodighet til å vente til kameraet hadde satt fokus der det skulle før jeg trykket ned utløseren.
Bildet over er et eksempel på at kameraet har bekreftet fokus, men der fokus allikevel er plassert et annet sted enn tilsiktet. Da jeg tok dette bildet har jeg antakelig oversett at kvisten var plassert «midt i fleisen». Og da «grønn firkant» viste seg i søkeren har jeg antatt at det var den gule gavlen som var i fokus. Med et kamera med enten mattskive eller med rammesøkerens splittbilde ville jeg oppdaget denne feilfokuseringen umiddelbart, men med X-Pro1 oppdaget jeg det ikke før bildet ble hentet opp på datamaskinen flere dager seinere.
En avart av at kameraet finner fokus og gir fokusbekreftelse er vist i bildet over. Dette bilde er ett av i alt fire opptak der kameraet i de tre første opptakene la skarphetsplanet på bakgrunnen, på tross av at hovedmotivet var midt i bildet og dekket en betydelig del av biildeflaten.
Jeg har allerede nevnt at jeg synes at en batterikapasitet på forunderlig beskjedne 300 opptak er alt for lite i et kamera av X-Pro1 sin kaliber. Dette betyr at man så og si er nødt til å ha med seg et reservebatteri i lommen hvis man skal ut på en tur av en viss varighet. Dessuten er batteriindikatoren slik at når batteriet er mer enn rundt halvveis ladet så vises ikke indikatoren i søkeren. Når så batteriindikatoren vises seg i søkeren er det med et symbol som antyder 2/3 fullt. Dette er imidlertid alt for optimistisk, antakelig er det ikke mer strøm enn til godt og vel hundre opptak. For det går ikke så lang tid før batteriindikatoren går over fra å vise 2/3 fullt til å vise 1/3 fullt. Da skifter samtidig batterisymbolet farge fra hvitt til rødt. Og når det røde 1/3-symbolet dukker opp er det bare mulig å ta et lite dusin eksponering før batteriet er helt flatt og kameraet slutter å virke. Etter et par minutter er det mulig å tyne ut ytterligere 2-3 opptak, men da er det også slutt. Typisk rundt 260-280 opptak med fulladet batteri er min erfaring. Batteriets status vises ikke i den optiske søkeren. Heller ikke lukkertid vises i den optiske søkeren før utløseren trykkes halvveis ned. Både batteristatus og lukkertiden vises imidlertid i videosøkeren, men da forsvinner batteristatusen pussig nok når utløseren trykkes halvveis ned. Siden X-Pro1 er en etterligning av Leica M kan jeg (som en liten kuriositet) nevne hvordan det er med batterikapasiteten på mitt kjære OM-1 (som også har klare referanser til Leica M-kameraene): Da jeg brukte OM-1 som mitt reisekamera, satte jeg (som regel) i nytt batteri da jeg dro avgårde. Så kunne jeg fotografere uten tanke på batteriet helt til jeg neste gang skulle dra noe sted. Som regel skiftet jeg batteri for sikkerhets skyld en gang i året, enten det var nødvendig eller ei. Selvsagt er det forskjell på et manuelt kamera fra 70-tallet og et moderne digitalkamera med LCD-skjerm, men en batterikapasitet på under 300 opptak i et kamera med «Pro» i modellbetegnelsen synes jeg er .. eh .. forunderlig.
På tross av en del innvendinger synes jeg X-Pro1 er et flott kamera som har mange kvaliteter, men det er helt sikket mange som synes jeg i alt for stor grad har konsentrert meg om søkerens beskaffenhet. Grunnen er at jeg har hatt store forhåpninger om at dette kameraet skulle være utrustet med en tradisjonell rammesøker. Men når alt kommer til alt: Fotografering handler i sin essens om annet enn fotoutstyr.
På grunn av jordens omdreining om egen akse er det natt og dag, dermed skifter lyset karakter gjennom døgnet. Det lave lyset ved demring gir omgivelsene en helt annen karakter enn når solen står på sitt høyeste midt på dagen. Dessuten skifter lyset retning fra øst gjennom sør til vest etter hvert som solen beveger seg gjennom dagen. På grunn av jordens skråstilte omdreiningsakse og vandring rundt solen skifter lyset med årstidene, dermed skifter lyset karakter gjennom året. Dagslyset ved vintersolverv har en helt annen karakter enn dagslyset ved sommersolverv. Dessuten er skyggene korte om sommeren og lange om vinteren selv om solens tidsmessige relasjon til kompasset er den samme. Dermed kan noe som ligger i skygge tidlig på dagen ligge badet i sol senere på dagen. Omvendt kan en sørvendt krok være et lunt og varmt oppholdssted om formiddagen, men være kald og skyggefull om ettermiddagen. Det er nettopp dette subtile skiftet i dagslyset som gjør fotografering så spennende, i blant kan et motiv endre innhold bare ved at solen får gå sin gang. Vår jobb som fotograf blir å velge blant ulike motivutsnitt, dermed blir selve prosessen i realiteten (og i sin ytterste konsekvens) å forholde seg til lys og lysets alle avskygninger.
Der det er sterkt lys er det dype, mørke skygger. Der det er bløtt lys er skyggene myke og åpne og det er enklere å hente fram detaljer i de mørkeste krokene. Lysets karakter gjør rett og slett noe med vår opplevelse av omgivelsene. De fleste fotografer er på stadig utkikk etter lysets skiftende kvaliteter. Ikke å fange øyeblikket, men å fange en ide, en tanke eller en følelse. På sitt beste klarer et godt fotografi å kombinere ulike lag av virkeligheten presentert som et visuelt uttrykk.
Jeg synes det er fasinerende at alle sansene må kobles sammen for at vi skal klare å tolke og forstå våre mange inntrykk og opplevelser. Intuisjonen får næring fra opparbeidet kunnskap om tradisjon og håndverk og representerer vår underliggende, analytiske forståelse. Kreativitet kommer fra hjertet, men representerer essensen av en forutgående (bevisst eller ubevisst) analyse av hva som skal gjøres, hva som er oppgaven. På mange måter oppfatter vi tingene rundt oss som ulike tegn som peker ut over seg selv, og av og til ser vi syner, både tusser og troll. Å forstå bildene vi ser blir dermed det samme som å få innblikk i de følelsene som lå bak da bildet ble tatt.
Jeg har alltid vært fasinert av frøet, både som biologisk mysterium og som mentalt bilde på muligheter for vekst, kunnskap og klokskap. Det er lyset som gjør at det synlige kommer til syne. Å se (i betydningen forstå) er derfor en kontinuerlig utfordring og starter med å velge ut det som har mening og velge bort det som bare er visuell støy. Jeg liker å tenke på dagslyset som et bilde på urkraften og solen som det opprinneligste av alle symboler. Det synliges verden er på mange måter det som hele vår kultur er bygget på.
Menneskets evne til å tyde synlige tegn er antakelig den aller mest imponerende delen av vårt visuelle sanseapparat. Det vanskelige er at vi bare kan kjenne igjen det vi allerede vet. På samme måte som forsøk på å skille kropp fra sjel er erkjennelsesmessige blindspor, mener jeg derfor at den urgamle distinksjonen mellom form og innhold er en avsporing. Lyset blir først synlig når det treffer fysiske omgivelser. Vår oppgave som fotograf er å hente fram og gjøre synlig en stemning gjennom å avklare hvordan lysets karakter skal kommer tilsyne. Fotografiet er altså ikke bare en teknisk presentasjon av fysiske omgivelser, fotografiet kan i minst like stor grad være en erkjennelsesmessig ytring.
Fotografiske muligheter
I samspill med utskiftbar optikk er X-Pro1 et både innovativt, tiltalende og spennende konsept. Kamerasystemet klarer å skille seg ut fra massene ved å tilby noe særegent.
Da jeg brukte Pentax K-30 la jeg meg til den (u)vanen å bruke auto-ISO i lange perioder. Dette fungerte veldig bra fordi kameraet valgte en kombinasjon av lukkertid og bildestabilisatoraktivitet som ga forventet skarphet i de aller fleste situasjoner. Basert på denne erfaringen startet jeg (i god tro) med samme praksis da jeg begynte å bruke X-Pro1. Men dette viste seg snart å være et dårlig valg. Kameraet prioriterer nemlig lavest mulig ISO og havner dermed typisk på 1/50s som lukkertid. Med en brennvidde på 35mm og en oppløsning på 16Mp på 16x24mm-formatet er dette en for lang lukkertid til å sikre skarpe opptak. Bildet over er et utsnitt i 50% visning tatt i svært godt lys, likevel er bevegelsesuskarpheten tydelig. For meg resulterte dette i at nesten alle bildene jeg tok de første dagene var spolert av bevegelsesuskarphet på grunn av at kameraets auto-ISO-funksjon valgte for lang lukkertid ... grrrr ... utrolig irriterende !
Når man bruker den optiske søkeren vises innstilt blenderverdi i søkeren. Når man vrir på blenderringen oppdateres blenderverdien kontinuerlig (når jeg er i Av-modus). Fordi lysmåleren ikke er innkoblet, vises ikke lukkertiden. Den kommer først til syne når man trykker utløseren halvveis ned. Basert på vurdering av lukkertiden som kommer opp hender det av og til at man ønsker å velge en annen blender. Det gjør man ved å vri på blenderringen på objektivet. Men hvis man har utløseren halveis nedtrykket så oppdateres ikke lukkertiden samtidig. Det gjør den først når man slipper utløseren. Problemet med dette er imidertid allerede beskrevet over: Når man slipper utløseren så vises ikke lukkertiden ...
Det heter seg at X-Pro1 har en stor, kompleks og dyr (optisk) søkerkonstruksjon. Jeg har derfor sammenlignet X-Pro1 med et 40 år gammelt Olympus 35RD, et rammesøkerkamera med 24x36mm-opptaksformat og et fast 40mm f/1,7-objektiv. 35RD-huset vesentlig mindre enn X-Pro1, men på tross av stor avstand både i alder og teknologisk utvikling har søkeren i 35RD informasjon om både lukkertid og blenderåpning. Den er dessuten minst like lys og minst like kontrastrik som X-Pro1-søkeren. Den totale søkerstørrelsen i 35RD er (overraskende nok) størst og avgrensingen av motivutsnittet er også større enn i X-Pro1 (selv om 35RD gir et videre motivutsnitt. Den viktigste forskjellen er imidlertid at 35RD er et ekte rammesøkerkamera der avstandsinfo er innspeilet som et dobbeltbilde midt i søkeren. En annen konkret detalj er at 35RD har en fokuseringsring som flytter fokus fra nærgrensen til uendelig på en halv omdreining. Dette gjør at manuell fokusering med 35RD skjer både kjapt og presist.
Fotografiet er en fri uttrykksform som kommer til uttrykk gjennom bruk av tekniske hjelpemidler. Å beherske det verktøyet vi har valgt og å kunne utnytte teknikken er dermed en svært viktig bestanddel i om vi når fram, kommer i mål og oppnår det fotografiske uttrykket vi prøver å formidle. Men teknologien har (etter mitt syn) ingen fotografisk verdi i seg selv. Dermed ligger grunnlaget for det fotografiske uttrykket og det narrative innholdet først og fremst begravd i fotografens egne gener. Så hva er det som får oss til å trykke ned utløseren i et spesielt øyeblikk? Hva er det som får oss til å dvele ved et konkret utsnitt? Hva er visjonen med bildet vi tar? De fleste sitter helt sikkert selv med mange av svarene. På sett og vis har vi et indre øye som hjelper oss med vår forståelse av omgivelsen. Hva vi oppfatter og legger merke til avhenger derfor av hvilken måte vi betrakter omgivelsene på. Er vi en titter som glor, eller forsøker vi å se og forstå? Ved å lære å forstå sammenhenger i det vi betrakter kan vi opparbeide en konseptuel forståelse for omgivelsene.
Vi er omgitt av en verden som har uendelig mange visuelle variasjonsmuligheter. Å forholde seg til de målbare tingene er enkelt, det er vanskeligere å fastholde de narrative og sansemessige kvalitetene. Ulike mennesker har ulik oppfatning av kvalitet. Ikke fordi kvalitet (i og for seg) endres eller er relativ, men fordi vi mennesker er ulike og derfor tolker de inntrykkene vi mottar mot en bakgrunn av ulike erfaringer.
Når vi ser på et fotografi må vi som betrakter bevege oss over i den verden som kobler inn hele mennesket. Dermed er det tre begreper som trer frem og blir sentrale når vi skal betrakte og forstå et visuelt uttrykk: Vi må som betrakter både oppdage, undersøke og oppleve den iboende fortelling. Selv om vi ser på den samme tingen, snakker om og tenker på den samme tingen kan opplevelsen av det vi ser være helt forskjellig. I det daglige pepres vi av store visuelle informasjonsmengder, men paradoksalt sitter vi ofte tilbake med en opplevelse av at alle disse sterke visuelle inntrykkene gir oss kun kortvarig glede og liten mening. Av og til er det derfor riktig å snu oss bort fra noe vi oppfatter som visuell støy og formmessig kakkafoni.
Dette fører til at ideen om form også er en fotografisk utfordring. Teoretisk skaperprosess og empirisk skaperprosses gir ulike løsninger på form og kan derfor ofte utfylle hverandre i tilnærmingen til å løse en fotografisk utfordring. Formens koder (jeg tenker på det som den visuelle morfologien) skal formidle den fotografiske ideen, dette må vi som fotograf forsøke å styre gjennom de valg vi foretar. Når jeg begynner på en fotografisk reise har jeg ofte en formening om hvor jeg vil, men jeg oppdager likevel nye innfallsvinkler etter hvert som ideene utvikler seg og fører meg i nye retninger. Når jeg til slutt snur meg og ser etter begynnelsen, kan den virke ukjent eller ute av sammenheng med det jeg har oppnådd og kommet frem til. Det store grepet fremstår ofte umiddelbart og formidler seg selv. De beste fotografiene er labyrintiske, interpretasjon og forståelse kan derfor føre betrakteren i flere ulike retninger. Ved å tolke det store grepet føres man litt etter litt mot detaljene som igjen kan vise til stadig nye visuelle stier som peker utover formens logikk.
Ofte kan motsetningsparet "streng disiplin" og "stor frihet" bli venner ved at de får mulighet til å balansere hverandre innenfor ideen. Ved å betrakte og forstå utviklingen av ens egen formmessige grammatikk kan man lære å finne sitt eget formspråk, man skaper selv sin egen uttrykksform. Gjennom målrettet utforsking av ulike fotografiske muligheter opparbeider vi etter hvert et eget formspråk, på sitt beste kan vi finne frem til vår egen, unike, visuelle stemme. Å være inspirert er å være konsentrert. Å fotografere kan dermed være en oppdagelse av et ukjent eventyr der ens bevissthet bruker formens resonansmulighet og dynamisk innhold for å fastholde komposisjonens overordnede tanke og sammenheng. Fotografiet er helt avhengig av visuelle kvaliteter. Formidlingsevnen ligger i det grafiske formspråket. Den konseptuelle fortellerkraften er visuell i sin natur. Ved å fokusere på det essensielle er det mulig å vise mer ved å vise mindre. Gjennom forenkling, presisering og klargjøring får det essensielle mulighet til å tre frem slik at det bli synlig.
Tegn og kommunikasjon har et dialektisk forhold ved at de gir hverandre gjensidig korreksjoner. Som fotograf arbeider vi i spenningsfeltet mellom det målbare og det narrative. Det målbare representeres ved forhold som handler om skarphet, korning, dybdeskarphet, detaljering, fargemetning og toneforløp. Det narrative er den underliggende historien, den implisitte fortellingen og det nonverbale budskapet i fotografiet. Fotografiet er både en vare og en tjeneste. Først må vi utføre prosessen med å fotografere. Og selv om den fotografiske ideen ikke er ferdig utviklet, er det viktig å jobbe videre. Ved våre ulike valg avdekkes de enorme mulighetene som ligger latent i form og tekstur, i rom og volum og i utformingen og sammenhengen mellom motivets ulike bestanddeler.
Å jobbe med fotografiske muligheter handler i liten grad om kvantitative verdier. Tvert i mot blir fotografens underliggende intensjon synliggjort gjennom fotografiets kvalitative aspekter. Disse kan forsterkes gjennom å redusere de kvantitative virkemidlene. Det er de tingene som i sterkest grad klarer å engasjere våre følelser som styrer våre valg. Kvalitet er derfor ikke en ting, opplevelsen av kvalitet er tvert i mot en begivenhet som berører og beveger våre sinn og gir næring til våre følelser.
Vi starter med å se og på mange måter kommer det emosjonelle aspektet før det kvalitative aspektet. Lateral drift betyr at man må gjøre sideveis søken etter ny forståelse og utfordringen ligger i å oppfatte og tolke hva vi ser. Arbeidsprosessen med å fotografere er derfor i seg selv en estetisk praksis, dermed bærer den fotografiske prosessen også i seg muligheter som ligger bortenfor tekniske aspekter. Da må vi involvere og engasjere følelsene og prøve å oppleve gjennom alle sansene hvordan lyset kommer til syne. Å oppfatte og oppleve det som omgir oss kan derfor nærmest betraktes som en semiotisk leseøvelse ved å utvikle en forståelse for omgivelsenes visuelle språk. På den måten kan vi få tingene i tale.
Oppsummering
Fotografiet gjengir egentlig ikke det synlige. Et fotografi er derfor ikke "virkeligheten". Et fotografi behøver ikke en gang å representere (eller være et bilde av) "virkeligheten" slik vi ser den med det blotte øyet. Å bearbeide, vri og vrenge på opptaket (etter at det er tatt) kan derfor være en like viktig del av det visuelle uttrykket (og det litterære innholdet) som selve eksponeringen (øyeblikket når vi trykker ned utløseren). Det ferdig fremkalte resultatet kan derfor ofte bli ganske annerledes enn slik "virkeligheten" var på eksponeringstidspunktet. Denne muligheten synes jeg er noe av det mest spennende (og tiltrekkende) ved fotografiet.
Fotografiet har på sitt beste en dobbel verdi fordi det umiddelbart synlige viser til noe ut over seg selv som både krever kunnskap og vilje til innsikt. Et hvert foto bærer derfor mulighet i seg til å ha stor uttrykkskraft gjennom en umiddelbar visuell identifikasjon (det overfladiske) og gjennom emosjonell og intellektuell forståelse (den usynlige, men underliggende fortellingen). På den måten trer den underliggende fortellingen frem på en subtil, ikke-verbal måte. Eller sagt på en annen måte: Ved å skue hunden på hårene kan vi gjennom kunnskap og erfaring forstå noe om bikkjas sanne natur.
Slik er det også med kameraer: Ved første øyekast kan et kamera fremstå på en bestemt måte, men etter hvert som vi tar det i bruk og undersøker de ulike mulighetene og kvalitetene, får vi en utvidet forståelse. I denne tilnærmingsprosessen endres ofte vår oppfatning av kameraet, vår virkelighetsoppfatning påvirkes og endres dermed av de erfaringene vi gjør underveis.
Av og til dukker tanken på Henri Cartier-Bresson og hans fotografier opp når jeg bruker X-Pro1. Hans ikoniske utsagn om at et fotografi må tas i "the decisive moment" synes jeg alltid har vært svært tankevekkende. For å få dette til må kameraet forsvinne som teknologisk innretning.
Det kan bare skje når (hvis) fotografen behersker utstyret fullt ut og når (hvis) utstyret er konstruert slik at det gir umiddelbar respons på fotografens vilje til handling. Når fotografen vet hva han skal gjøre, og når kameraet gir nøyaktig den responsen som fotografen forventer, er det mulig å fange "det avgjørende øyeblikket". Da fordamper både kamera og objektiv mellom hendene og det er som om fotografen står i direkte kontakt med motivet.
Men hvis kameraet krangler, skrangler, holder igjen og protesterer på bare ett eneste punkt blir utstyret en teknologisk hindring som sperrer kontakten mellom fotografen og motivet.
Gjennom å komme opp med banebrytende kameramodeller som X100 og X-Pro1 har FujiFilm i flere omganger vist at de har både viljen og evnen til å tenke utenfor boksen. Begge disse kameramodellene er møtt med stor entusiasme i mange ulike leire, og jeg har tidligere selv hatt gleden av å undersøke de flotte fotografiske kvalitetene i X100. Konf. Skråblikk FujiFilm X100
For meg er det implementering av en optisk søker som gjør at X-Pro1 fremstår som et unikt prosjekt i en kameraverden som er i ferd med å overfylles av kameraer med videosøkere. Å ha okularet plassert i øvre, venstre hjørne betyr at det er naturlig å bruke det høyre øyet når man ser i søkeren. Dermed er det venstre øyet fritt og man kan dermed (med litt trening) få god oversikt over omgivelsene samtidig som man fotograferer. Igjen er dette en fordel ved gatefotografering i forhold til å bruke et speilreflekskamera (da setter man normalt det venstre øyet til okularet og lukker det høyre). Likevel er det den optiske søkerens funksjonalitet som (nesten) hele tiden minner meg på at jeg har et kamera i hendene.
Jeg liker at det kommer nye kameraløsninger som utfordrer det tradisjonelle tankesettet som preger det meste av markedet, så på tross av noen innvendinger har jeg likevel lyst til å anbefale dette kameraet til dem som ønsker seg et kamera utenom det vanlige. Og selv om kameraet ikke er noen Leica M-erstatter (på tross av sterke, designmessige likheter), fremstår X-Pro1 som både et spennende, attraktivt og solid kamera. Det har dessuten et ytre som fremstår som elegant og stilfullt og som gjør at kameraet fanger oppmerksomheten umiddelbart. I samspill med et knippe faste objektiver byr kameraet på en unik kamerautrusting som på sett og vis har skapt sin egen kamerakategori. Når X-Pro1 i tillegg gir fra seg RAW-filer med høy teknisk kvalitet, er det ikke annet å gjøre enn å ta av seg hatten for dette kameraet. Klarer man å tilpasse seg kameraets særegenheter er jeg derfor sikker på at mange vil finne stor glede i å bruke et kamera som tydelig klarer å skille seg fra massene. Februar 2013 Geir Brekke
