Canon 7D

Innledning

Canon har stort sett ledet an i kappløpet om å ha flest piksler i sine kameraer. Likevel har det vært tegn på at enkelte konkurrenter har klart å levere bedre helhetsløsninger. Canon 7D kom på senhøsten i fjor. Tradisjonen tror har det fått 20% flere piksler enn forløperen 50D. Det er imidlertid åpenbart at Canon har betraktet konkurrentenes løsninger med argusøyne. Allerede fra første øyeblikk jeg pakker ut 7D forstår jeg at denne gang … denne gang … mener Canon alvor. I følge Canon selv er 7D spesialutviklet for fotografer som stiller strenge krav til kameraet.. Derfor er kamerahuset bygget i magnesiumlegering og har samme værbestandighet og foreseglinger som anerkjente (men dog analoge, og derfor for lengst utgåtte) EOS-1N. Designmessig og størrelsesmessig er 7D umiskjennelig lik 50D. Men det noe med den taktile følelsen, både når det gjelder grep og trykkpunkt på knapper, som gjør at det fremviser samme krav på autoritet som Nikon D300. Sammen med en pris på snaue 12.000,- plasserer 7D seg dermed i øvre skiktet i DX-klassen. Målgruppen er først og fremst fotografer som allerede har gode ferdigheter, store ambisjoner og høye krav, selv om det helt naturlig også vil virke forlokkende på mange som ønsker å oppgradere. Som det vil fremgå av kapittelet "Filkvalitet" så imponerer dette kameraet med fremragende filkvalitet over hele fjøla. Det er også det første DX-kameraet som har fått meg til å utbryte ”Jøss, dette er jo en OK søker”. 7D fremstår rett og slett som et svært kapabelt kamera på alle viktige områder.

For mange vil det nok være det nyutviklede autofokus-systemet som er mest attraktivt. AF er redesignet fra grunnen av og består av et 19 punkters kryss-type-mønster jevnt fordelt og tydelig synlige i søkeren. Alle 19 punktene er sensitive i begge retninger ved f/5,6. Det betyr en substansiell forbedring i forhold til 50D og 5D mk II. AF-punktet i sentrum har dessuten ekstra følsomhet ved f/2.8. Jeg kan velge om kameraet automatisk skal velge ett av de 19 punktene, eller jeg kan begrense det til å velge punktene innen en av fem valgfrie soner for å redusere mulighetene for å bomme. Jeg kan også velge ett enkelt punkt. AF-sensorene har dessuten en utvidet funksjonalitet ved at det er mulig å velge om AF-punktet skal ha høy punktpresisjon eller om det skal være følsom over et utvidet område. Autofokusen virker svært rask og presis. Den skal til og med klare å holde følge med kameraets høye seriebildehastighet. Det har jeg imidlertid ikke hatt noen mulighet til å verifisere. Ved å trykke på (den nye) knappen som er merket M.Fn (og som er plassert til venstre for utløseren) ”roterer” man seg gjennom de fem ulike AF-modusene. Dermed er det raskt å endre AF-modus. I følge Canon selv er AF-systemet det mest avanserte i EOS-systemet. Samtidig betyr dette at man må sette seg grundig inn i hvordan AF faktisk virker for å få utnyttet systemet på riktig måte. Kontroll med, og flytting av, fokuspunktene er nå enklere og mer presis. Joysticken har nemlig fått tydeligere trykkpunkt og mer markante trykkposisjoner i forhold til 5D. Følgefokus er også kraftig forbedret i forhold til tidligere modeller. Den er rask og presis, men først og fremst gir den bedre respons enn AF i 50D og 5D mk II, spesielt under vanskelige forhold. Dette er oppnådd ved at AF har fått tildelt en egen prosessor. Et kraftig oppgradert AF-system er derfor et sterkt argument for å velge dette kameraet.

En av mine alvorligste innvendinger mot DX-formatet er at de aller fleste modellene har det jeg vil kalle små, trange søkere. Søkeren i 7D er heldigvis merkbart større enn i 50D, selv om de har samme brikkeformat. Dette skyldes to viktige forbedringer. 7D-søkeren dekker 100% av søkerbildet, 50D-søkeren dekker bare 95%. Dessuten er søkerforstørrelsen i 7D på imponerende 1,0x, mens den i 50D er 0,95x. Helt konkret betyr dette at 7D har det største søkerbildet i DX-klassen. Kontrastene i 7D er dessuten bedre enn i søkeren til 5D mk I, selv om søkerbildets størrelse fremdeles er betydelig mindre enn søkeren i 5D. Interessant nok har 7D også et større søkerbilde enn det fire ganger dyrere Canon 1D IV. 7D sine søkerspesifikasjoner burde være en selvfølge i alle digitale speilreflekskameraer (DSLR) med redusert brikkeformat. Personlig mener jeg derfor at den nye søkeren er en minst like substansiell oppgradering ved 7D som det oppgraderte AF-systemet. Mattskiven som blir levert som standard i 7D har en synlig, men svak kornstruktur. Etter mine preferanser synes jeg den er for glatt. En mattskive dedikert for manuell fokus har en grovere og tydeligere struktur. Det gjør at det blir enklere å sjekke plasseringen av skarphetsplanet i søkeren. Samtidig trer dybde(u)skarpheten tydeligere frem. En grov mattskive fungerer imidlertid dårlig med objektiver med lysstyrke svakere enn f/2,8. Men en standard mattskive må nødvendigvis fungere sammen med lyssvake zoom-objektiver. Dermed er i realiteten en grovere mattskive utelukket hvis man har tenkt å bruke 7D med kit-zoomen. Nederst i søkeren finnes (antakelig) all den informasjonen man trenger. Dette betyr imidlertid at noe av teksten er liten. Personlig synes jeg denne informasjonen er presset for tett sammen og er vanskelig å lese.

Clear View II LCD-skjermen på 3,0 tommer har en oppløsning på 920 000 punkter. Skjermen virker klar, kontrastrik og skarp og den har en bred visningsvinkel. Den er også forbedret og skal gi bedre bildevisning i sterkt lys. Canon har også utviklet en ny 63-soners, tolags lysmålersensor som analyserer farge- og lysstyrkesinformasjonen. Lysmåleren tar dermed hensyn til fremtredende farger. Lysmåleren benytter i tillegg avstandsinformasjon fra objektivet. Dette skal gi mer presise og mer konsekvente målinger, spesielt i vanskelige situasjoner. 7D er dermed utstyrt med en av Canons mest avanserte lysmålere. 7D eksponerer likevel forbausende likt med 5D mk I. Begge gir tilnærmet samme eksponeringsverdier ved samme motivutsnitt i alle de situasjonene jeg har tatt ekvivalente opptak med lysmålerene satt til Evaluert. Ved helt nøytrale innstillinger presenteres imidlertid opptaket fra 7D litt mørkere i RAW-fremkalleren. Det antyder antakelig at de underliggende parametrene for RAW-filene er tunet litt ulikt.

Byggekvaliteten er noe av det Canon har gjorde et nummer av med dette kameraet. Følelsen er ikke vesentlig forskjellig fra 50D eller 5D. Når jeg holder 7D på vanlig måte, merker jeg at det er laget for store hender. Noen av knappene gir litt bedre trykkrespons enn tidligere, noe jeg synes er positivt. Kameraet kan ta opp til 8 bilder per sekund (bps), isolert sett en imponerende spesifikasjon. Når jeg fotograferer til RAW tar det imidlertid bare rundt 2 sekunder (15-16 bilder) før bufferen er full. Da reduseres hastigheten dramatisk og går ned til 2 og 2 bilder sånn omtrent hvert halve sekund, altså rundt 1-2 bilder i sekundet. Velger jeg (i stedet) lav hastighet på serieopptak (ca. 3 bps) kan jeg fylle minnekortet uten at hastigheten reduseres. Betjeningslayouten er ganske lik 5D II, dermed vil det være enkelt å svitsje mellom 5D og 7D. Hovedforskjellen er at 7D har fått marginalt større knapper. Det gjør at det er enklere å betjene, spesielt med hansker. 7D har fått nytt batteri og bruker nå LP-E6. Det er det samme som 5D mk II bruker. Fordelen er at man får mer nøyaktige opplysninger om batteriets tilstand. Jeg kan hente frem informasjon om hvor mye strøm som er igjen. Jeg kan også sjekke hvor mange eksponeringer som er tatt siden det ble ladet. Dessuten kan jeg få frem en indikator som viser batteriets ladestatus. Den antyder hvor slitt batteriet er. Med sin "hengsel+skyv, lukke, skyv+hengsel åpne"-mekanisme virker kortluken ved første øyekast identisk med gamle 5D mk I. Ved nærmere undersøkelse ser jeg imidlertid at flensen har fått en annerledes utforming og er utrustet med en annerledes utformet pakning. Dessuten er både batteriluken og minnekortluken nå fjærbelastet. Dermed gir de litt mer aktiv respons ved åpning og lukking. 7D er også utstyrt med et integrert rensesystemet som skal hindre at støv fester seg på brikken. Dette aktiveres automatisk når kameraet skrus av og når det skrus på. Selv om jeg bare hadde kameraet i fire uker kan jeg likevel skimte spor av støv på bildene, så helt ufeilbarlig er dette tydeligvis ikke. Det kan også skyldes at jeg setter kameraets ”Auto Off” til ett minutt. Dermed kan jeg bruke kameraet i mange dager uten at jeg rører av/på-knappen. Uansett man må nok regne med å rense brikken i ny og ne, spesielt hvis man bytter objektiver ofte. Foran på høyrehåndsgrepet finnes en IR-sensor. Dermed kan jeg bruke den lille fjernkontrollen som trådløs utløser. En strålende nyhet er muligheten til å bruke den innebygde blitsen som master. Mer om dette senere.

Canon 7D - et utvalg tekniske spesifikasjoner: - 18 Mp 15x22mm CMOS-sensor - Serieopptak med 8 bilder per sekund - Følsomhet: ISO100-ISO6400, kan utvides opptil ISO12800 - Søker med 100 % dekning og 1,0x søkerforstørrelse - Nyutviklet AF med 19 kryssensorer - iFCL-lysmålersystem - Dobbel "DIGIC 4" bildeprosessor - Filmopptak i full HD - Integrert Speedlite-sender - 3” Clear View II LCD-skjerm - Værbestandig hus i magnesium

For å fremkalle filene har jeg brukt Lightroom 2.7. Bilderesultatet er basert på mine preferanser når det gjelder valg av sort- og hvitpunkt, kontrastkurve og oppskarping. Det er også mine vurderinger som ligger til grunn når det gjelder hvitbalanse og fargemetning. Bildene representerer derfor ikke noen form for nøytrale ”rett ut av kameraet”-resultat. Tvert i mot er de mine personlige fremkallinger. Mange er blitt til ved at jeg har lekt meg både med kameraet og i RAW-fremkalleren. De fleste av bildene har hatt en runde i Photoshop for ulike former for bearbeiding og finpuss. Ved nedskalering til webstørrelse er filene gitt en oppskarping tilpasset presentasjonsformatet. Utover å vurdere opptakene på skjerm er et utvalg bilder skrevet ut til både A3 og A2 for nærmere visuell undersøkelse av dynamikk, ISO-egenskaper, toneforløp og oppløsning.

Les gjerne artikkelen "Eksponering til RAW - en metodisk tilnærming" for å forstå hvordan jeg utforsker RAW-filene.

Førsteinntrykk

Canon 7D har en flott lukkerlyd. Den er mer høyfrekvent og indikerer en kjappere mekanisme i forhold til 5D. Det synes jeg er med på å heve det positive inntrykket av kameraet. Canon oppgir at lukkeren har en estimert levetid på 150 000 sykluser. Det vitner om at Canon har konstruert kameraet for intens og langvarig bruk. Canon har valgt å fortsette å bruke store CF-kort i 7D. Personlig foretrekker jeg disse fremfor de mer og mer populære SD-kortene. CF-kortene er større, virker mer solide, er bedre å håndtere og er (alt i alt) enklere å holde rede på. Tidligere var av/på-knappen plassert bak på kameraet, under tommelfingerhjulet. Nå finner jeg den oppe til venstre, bak kommandohjulet. Den tidligere av/på-bryteren doblet som bryter for å slå av/på tommelfingerhjulet. Dette er nå heldigvis på to forskjellige brytere. Dermed er knappenes funksjoner adskilt og tydeligere. Den gamle plasseringen var ikke god, men jeg synes ikke den nye er særlig bedre. Personlig liker jeg best når av/på-knappen er integrert rundt utløserknappen (slik som man finner på Nikon, Sony og Pentax). Bakre tommelfingerhjul er helt greit å bruke. Men på tross av at jeg har brukt kameraer med denne løsningen i over fire år synes jeg dette hjulet er litt dårlig plassert. Jeg må nemlig justere høyrehåndsgrepet for å bruke det. En litt høyere plassering ville gjort det mer brukervennlig. Etter å ha prøvd mange ulike kameraer savnes et tredje hjul under utløseren (noe a la Nikon). Et slikt hjul kan enkelt betjenes med ringfingeren og hadde absolutt vært et positivt suplement. Da ville det vært mulig å ha et eget hjul dedikert innstilling av ISO, noe jeg svært ofte savner.

LiveView viser bildet i sanntid på LCD-skjermen og har tre autofokusinnstillinger.
Kameraet benytter kontrastbasert fokus når det er i LiveView. Dette er i prinsippet samme teknologi som på kompaktkameraer og MicroFourThirds-kameraer. Men den er bemerkelsesverdig mye treigere enn på noen av disse. Mens Panasonic G1 fokuserer svært raskt med denne metoden er i praksis kombinasjonen AF og LiveView noe man bør unngå med 7D. AF er nemlig så treig at den i realiteten oppleves som ubrukelig. Hvorfor Canon ikke klarer å få til det samme som Panasonic vet jeg ikke. Ved bruk av LiveView er det også mulig å bruke ansiktsgjenkjenning. Da skal kameraet selv automatisk oppdage ansikter i motivet samt fokuserer, eksponerer og setter hvitbalansen i forhold til disse. Om dette fungerer tilfredsstillende vet jeg ikke, fordi jeg ikke har undersøkt det. Start/Stop-knappen for LiveView kan stilles i to posisjoner. Når den dreies til posisjonen merket LiveView virker knappen som en av/på-knapp for LiveView, men når den dreies til Movie-posisjonen skrus LiveView på permanent. Dermed blir knappen en av/på-knapp for videofunksjonen og løsningen fungerer utmerket med et minimum av knapper. Denne knappen er godt plassert og er (etter litt trening) enkel og logisk i bruk. Men i begynnelsen glemte jeg funksjonalitetsrekkefølgen. Dermed startet jeg uforvarende videoopptakeren når jeg egentlig ville skru av Liveview for å bruke den optiske søkeren.

Canon fikk mye kjeft for at det var unødvendige funksjonalitetsbegrensinger i videodelen i 5D mk II. Det er derfor hyggelig å konstatere at Canon har imøtekommet disse innvendingene. En forbedret start/stopp- knapp er allerede nevnt. Dessuten har man nå full manuell kontroll mens man filmer. 7D kan filme i full HD 1080-kvalitet. Videomulighetene er også bedre tilpasset vanlig videostandard i forhold til 5D II. I 7D kan jeg velge både 24 bilder pr. sekund (bps), 25 bps og 30 bps. Velger jeg den redusert oppløsningen på 720p kan jeg også velg 50 bps, noe som muliggjør SlowMotion (halv hastighet). Som i 5D mk II er det mulig å koble til ekstern stereomikrofon ved filming.

Et trykk på Vis-Bilde-knappen viser (logisk nok) bildene. Ved å vri på tommelfingerhjulet velger jeg neste bilde. Pekefingerhjulet (ved utløseren) velger 10 og 10 bilder. Plussknappen zoomer inn i bildet, minusknappen zoomer først ut (helt til hele bildet viser), så vises fire og fire bilder og til sist vises ni og ni bilder. I tillegg er det nå mulig å velge blant flere ulike funksjoner på en del av knappene. Dessverre er utvalget av funksjoner jeg kan velge blant noe begrenset. Det viser imidlertid at kameraene antakelig kommer til å bli mer fleksible i fremtiden.

Pussigheter: Når jeg har trykket på Quick-knappen og deretter på Menu-knappen, skifter LCD-skjermen modus. Men det skjer ingenting hvis jeg først trykker Menu og så trykker Quick. Da må jeg først trykke på Menu enda en gang (slik at LCD-skjermen slukker), og så må jeg på ny trykke Quick. Pussig. Når jeg gir Info-knappen ett trykk vises kamerainnstillingene på LCD-skjermen. To trykk på Info-knappen henter opp et vater som fungerer i to retninger. Tre trykk henter opp (tilsynelatende) samme Quick-meny som når jeg trykker Quick-knappen direkte, men nå går det (forunderlig nok) ikke an å gjøre endringer. Irriterende.

Jeg har skrevet om det kompakte Pentax K7 i et eget Skråblikk. Over er K7 sidestilt med 7D. Både K7 og 7D bruker en brikke med redusert størrelse i forhold til det tradisjonelle 24x36mm-formatet. Begge kameraene er imidlertid bygget opp rundt en bajonettfatning og en registeravstand som er konstruert for 24x36mm-formatet. Dermed kan de rent prinsipielt bygges like store eller like små. Her ser vi at 7D, rent fysisk, er et mye større kamera enn K7, selv om de skal ha omtrent samme byggekvalitet og være noenlunde like solide. /*1.

Bildebrikken i 7D har målene 22,2x14,8mm. Fullformatbrikken i 5D er omtrent 2,5 ganger større i areal. På bildet over ser vi direkte inn på speilet til disse to kameraene. 5D er til vestre og 7D er til høyre. På tross av at bajonettfatningen og registeravstanden er felles, har 7D et speil tilpasset den reduserte brikkestørrelsen. Her fremgår det med all mulig tydelighet hvor stor forskjell det er på speilene (og bildebrikkene) i disse to kameraene. Fordi speilet er mindre kan mattskiven og pentaprismekonstruksjonen også reduseres i størrelse. Speilhuset i seg selv er imidlertid like stort.

Det som dimensjonerer størrelsen innvendig i speilhuset er bajonettfatningens diameter og registeravstanden. Det som begrenser speilets høyde er speilhusets størrelse og det er altså like stort i 7D og 5D. Samtidig vet vi at EF-S-objektivene er konstruert for å tegne ut en redusert bildesirkel med diameter på rundt 26 mm. Dermed kan man (rent hypotetisk) tenke seg at et fremtidig DX-kamera kan konstrueres med en kvadratisk bildebrikke på 19x19mm. Et slik 1:1-format vil nemlig utnytte speilhuset på en bedre måte en dagens 3:4-format. Samtidig holder det seg innefor EF-S-objektivenes bildesirkel. Bare en tanke ... Bildet over viser 7D og 5D skulder ved skulder. På tross av at 7D er bygget opp rundt en brikke som er betydelig mindre enn den som sitter i 5D, er kamerahusene omtrent identiske både i størrelse og vekt. Hadde Canon ønsket det kunne de ha utviklet en solid, værtettet kameramodell på størrelse med K7 både for 22x15mm-brikken og for 24x36mm-brikken. Det eneste som behøvde å skille disse to hypotetiske modellene ville være en litt ulik størrelse på pentaprismeoppbygget. Jeg tror jeg avslutter fabuleringen her!

"Speil opp" er fremdeles gjemt så langt inne menyene at det er nesten håpløst å finne. Dette er det heldigvis noe å gjøre med. Funksjonen kan nemlig legges inn i ”My menu” eller legges ut på en av C-valgene på modushjulet. Likevel synes jeg det er riktig å si at en egen Speil Opp-knapp burde være standard.

_________________________________ /*1. Opprinnelig hadde jeg her en bemerkning om værtettingen i 7D kontra K7 som var basert på produsentenes egne beskrivelser. Værtetting er imidlertid et forhold jeg ikke har hatt mulighet for å undersøke, verifisere eller etterprøve. Jeg har i ettertid snappet opp noen kommentarer som gjør at jeg nå har valgt å tone ned dette betraktelig ved å moderere teksten på dette punktet.

I bruk

For dem som fotograferer i JPG, kan det velges mellom ulike bildestiler. Der kan man bestemme oppskarping, kontrast, fargemetning og en del andre fremkallingsparametre. Disse parametrene kan lagres for ulike typer motiver. De er dermed enkle å hente fram og skifte mellom ulike sett av fremkallingsparametre senere. I tillegg er det mulig å stille in parametre for High ISO Noise Reduction, Long Exposure Noise Reduction, Highlight Tone Priority, Auto Lighting Optimizer og Peripheral Illumination Correction. Det er lett å gå seg litt vill i alle disse innstillingsmulighetene. Det betyr samtidig at dersom man foretrekker ferdige filer i JPG rett ut av kameraet, vil man ha en stri tørn med å lære seg hvordan alle disse innstillingene virker. Dessuten må man være tålmodig. Det er nemlig nødvendig å avsette tilstrekkelig tid før hvert opptak for å vurdere hva som må justeres og hva som kan forbli uforandret. Ved fotografering til RAW påvirker ikke disse innstillingene selve opptaket. Dersom man fotograferer i RAW kan man overse alle disse innstillingene fordi dette er innstillinger som bare har innvirkning på JPG-filene. Parametrene blir likevel lagret i RAW-filen slik at jeg får fremkalt opptaket med kameraets JPG-innstillinger når jeg bruker Canons egen RAW-fremkaller som heter Digital Photo Professional (DPP). DPP er en basic, men likevel kapabel RAW-fremkaller som følger med alle Canon-DSLR på egen CD. Man skal likevel være klar over at utgangspunktet for histogrammet er valgte JPG-innstillinger, selv om man kun lagrer til RAW. Jeg sørger derfor alltid for at alle JPG-innstillingene enten er skrudd av eller er justert til nøytral. Det sikrer et mest mulig etterrettelig histogram.

7D har fått en ny knapp som heter RAW+JPG. Tanken er (sannsynligvis) at man kan endre bildekvalitet og oppløsning med ett trykk. Endringen gjelder for den neste bildeserien, men deretter stiller bildekvaliteten seg tilbake til utgangspunktet. Problemet er at jeg ikke kan velge å få kun RAW eller kun JPG når jeg bruker knappen. Funksjonen gir nemlig bare RAW+JPG. Dette er altså en god tanke, men er etter min mening dårlig implementert og funksjonen blir således lite interessant. I forhold til 50D er det mye som er endret på baksiden av 7D. Mange av knappene er flyttet fra nedre kant til venstre side av LCD-skjermen. Knappene virker også litt større. Personlig synes jeg dette gir en bedre layout. Samtidig tar jeg denne ”stadige” justeringen av betjeningslayout som et tegn på at Canon (internt) mangler et overordnet designprinsipp for kamerats layout.

Hvis man først trykker Vis bilde og så Info kommer det først opp info om antall bilder samt kvalitet. Ved neste trykk på Info vises bildet i øvre, venstre kvadrant med et histogram i øvre, høyre kvadrant og diverse info om kamerainnstillingene langs LCD-skjermens nedre halvdel. Trykker man Info en tredje gang forsvinner halvparten av infoen. I stedet kommer det opp 4 histogram, et for hver av fargene R, G og B og et for Lightness (som er nesten identisk med histogrammet for grønnkanalen). Et funksjonelt kamera er (for meg) et kamera jeg kan gjøre alle justeringer på uten at det er behov for å ta øyet bort fra okularet for å sjekke. Så langt er det ingen av de DSLR jeg har prøvd som kommer innenfor den definisjonen. Så også med 7D. Det er ikke bare knapper og hjul som skal betjenes, jeg må av og til også inn i menyene for å gjøre justeringer. Personlig synes jeg at selv normal betjening krever for mange trykk. Enda flere blir det for dem som har behov for å justere JPG-innstillingene. At Canon har funnet det nødvendig å skrive hvilken knapp man skal trykke som en egen tekst mange steder, tyder vel på at Canon selv har gjort samme vurdering. Alt i alt synes jeg likevel at 7D er blant de kameraene jeg har prøvd som har lettest og mest logisk betjeningslayout.

Som nevnt innledningsvis har 7D en kraftig autofokus med svært rask respons. I forhold til AF i forutgående modeller er den også mer kompleks i bruk. Jeg vil derfor anbefale dem som anskaffer seg et 7D å sette seg grundig inn i hvilke muligheter som finnes for å styre, påvirke og kontrollere AF. Bildeutsnittene over viser for eksempel at AF er så følsom og så kjapp at den lar seg avlede av snøfnugg i luften. Den utfordringen måtte jeg løse ved å skru over på MF (manuell fokus). Fordi 7D er et så pass raskt kamera, stiller det også relativt store krav til både hurtighet og nøyaktigheten på autofokus. Det er vanskelig å teste følgefokus fullt ut uten svært omfattende testsesjoner. Litt har jeg likevel prøvd meg frem. Min klare opplevelse er at følgefokus har en merkbart bedre respons enn i 5D mk I (som er omtrent likeverdig med AF i 5D mk II). Har man problemer med at kameraet feilfokuserer med et eller flere objektiver er det mulig å mikrojustere AF. Jeg har imidlertid lest mange rapporter på nett som avslører at uerfarne 7D-kjøpere har lett for å klandre kameraet og objektivene ved feilfokus mens feilen åpenbart ligger hos brukeren selv. Man bør derfor ta seg god tid for å være helt sikker på at man forstår og bruker AF-funksjonen riktig før man begynner å trekke for raske konklusjoner om front- eller bakfokusfeil.

7D har en innbygget blits som dekker 15mm vidvinkel. I seg selv er den lille kameramonterte "sprett-opp"-blitsen utenfor min interesse. Det som gjør den spesiell er at Canon endelig har klart å konstruere kameraet slik at den innebygde blitsen kan tjene som integrert, trådløs Masterblits/Speedlite-sender. Dermed kan den styre eksterne Speedlite EX-blitser. Dette har vært et savn på Canons tidligere modeller og er derfor en gledelig oppgradering. Canon har altså endelig tatt lærdom av Nikon og Olympus. Dermed slipper man å kjøpe og bruke den infrarøde ST-E2-enheten. Et enkelt oppsette er at kamerablitsen tjener som en svak innfyllingsblits mens den (eller de) eksterne blitsen(e) utgjør hovedlyskilden. Lys inn i skyggene styres ved strategisk plasserte reflektorer. Blitssystemet gir en fantastisk kontroll når jeg bruker en løs blits og jeg kan bare si en ting: Dette fungerer så det suser. Bildet over er hentet fra en serie der jeg prøvde meg med å variere avstand til motivet. Kameraet holdes i høyre hånd, kamerablitsen er innstilt som svakt innfyllingslys, den eksterne blitsen holdes i venstre hånd og en reflektor er plassert rett utenfor høyre bildekant ... poff ... poff ... poff ... Perfekt eksponerte opptak. Hver gang.

Bildet over er av et svart og hvitt kalveskinn, også dette tatt med blits. Her ble blitsen lagt helt nede på den hvite delen av skinnet, bare en håndsbredde utenfor bildekanten. Poff ... perfekt eksponert opptak. Jeg la deretter blitsen på det svarte feltet og tok et nytt bilde. Poff ... perfekt eksponert opptak, også her. Blitssystemet fungerer upåklagelig, både i enkle og i vanskelige situasjoner. For meg er dette rein magi. Imponerende.

Det er ofte ønskelig med lavest mulig ISO ved lange lukkertider. 7D har (som de fleste Canon-modellene) ISO100 som laveste kalibrerte følsomhet. Jeg skulle gjerne også hatt kalibrert ISO50. Aller helst kunne jeg tenke meg både ISO25 og ISO12, gjerne i bytte mot de to høyeste ISO-verdiene. Det tilsvarer et ND8 gråfilter. Dermed ville det være enklere å oppnå tilstrekkelig lange eksponeringstider uten å være avhengig av å bruke gråfilter. Når 5D eksponerer pulserer tallet som angir bildeantallet i det øvre LCD-displayet. Dermed kan jeg se at kameraet arbeider. I B-modus angis til og med antall sekunder som er gått siden utløseren ble trykket ned. 7D bruker samme fjernutløser som 5D. Men på 7D er det ingenting som antyder at kameraet er i arbeid ved lange lukkertider, bortsett fra at det røde lyset ved tommelfingerhjulet lyser fast. Det er mulig jeg har oversett en menyinnstilling som kan styre dette, men jeg synes dette er en svært irriterende mangel. Jeg merker at jeg flere ganger er i tvil: Indikerer det røde lyset at kameraet eksponerer eller indikerer det at det prosesseres en DarkFrame? En (annen) ting som forundrer meg (på generell basis) er hvorfor det ikke er mulig å få kameraer til å bruke lengre lukkertider enn 30 sekunder på automatikk. Eksponeringen ISO100-f/16-30s tilsvarer ISO3200-f/2,8-1/30s. Det pussige er at ved ISO3200-f/2,8 gir kameraet også mulighet for eksponeringer på 30 sekunder. Det over 30 år gamle Olympus OM-2n hadde en elektronisk styrt lukker som klarte 120 sekunder. Dermed forstår jeg ikke hvorfor 30 sekunder er grensen ved ISO100. Å kunne la kameraet styre eksponeringstider som er lengre enn 30 sekunder ville nemlig gjort mye av min landskapsfotografering uavhengig av fjernutløseren.

Filkvalitet

Canon kan nå skryte på seg at de har det kameraet med flest piksler per flateenhet i DX-klassen. Å putte 18 megapiksler inn på en 15x22mm bildebrikke er derfor ganske eplekjekt. Relatert til 24x36mm-formatet tilsvarer det rundt 45Mp. Mange har vært skeptiske til den ekstraordinært høye oppløsningen som uvegerlig betyr at hver piksel må reduseres i størrelse i forhold til 50D. Hasardiøst nok har 7D beholdt ISO-hastigheter fra ISO100 til 6400. Dessuten er det mulig å velge ukalibrert ISO 12800. Med sin rekordhøye oppløsning er jeg selvsagt spent på om filkvaliteten holder følge med kameraets øvrige kvaliteter. Pikselstørrelsen er omtrent som i Olympus E-30, ergo forventer jeg omtrent samme kvalitet på pikselnivå. Så enkelt er det imidlertid ikke. Etter å ha eksaminert et anselig antall høy-ISO-filer står det likevel klart for meg at det er andre forhold enn støy som er det mest avgjørende for bilderesultatet i de aller fleste tilfeller. Derfor vil jeg først dvele litt ved et par andre ting.

Canon var tidlig ute med bildestabilisering. Det kom først i de dyre teleobjektivene og Canon kalte det IS (ImageStabilisation). Etter hvert har Canon lansert en rekke objektiver med IS, ikke minst i en rekke ulike zoom-løsninger. Fordi stabiliseringen sitter i objektivet blir søkerbildet helt stabilt når IS er virksom. Det stabiliserende linseelementet kansellerer nemlig ut kamerabevegelsene som ellers ville forplantet seg til søkeren. Mange mener derfor dette er en optimal løsning. Ulempen er at man kun har bildestabilisering når man bruker objektiver med innebygget IS. Alle de øvrige objektivene forblir ”ustabilisert”. Canon 7D selges i kit sammen med EF-S 15-85mm f/3,5-5,6 IS, en såkalt normal-zoom, der IS forteller at det er utstyrt med bildestabilisering. Jeg vil starte dette kapittelet med en liten eksaminering av dette objektivet. Over har jeg stilt opp kit-zoomen sammen med 50mm f/1,4 til venstre og 18-55mm f/3,5-5,6 IS (som er vesentlig rimeligere og som selges i kit sammen med Canon 550D). EF-S 15-85mm f/3,5-5,6 IS er hovedsaklig laget av plast. Zoom-ringen har en sjenerøs bredde og er myk med passe motstand og uten slark når den dreises. Den indre tubusen virker solid, også når den er zoomet helt ut. Objektivet har heldigvis nesten ingen tendens til å skli ut når det bæres over skulderen, noe som ofte er svært irriterende med en del andre zoomer. IS er i praksis lydløs og oppdager automatisk om man panorerer. Ringen for manuell fokus er svært smal. Etter min mening er den for smal. Den er dessuten plassert ganske langt inn på objektivet, nesten inne mot fatningen. Det er tydelig at manuell fokus ikke er prioritert. Fokusringen er nemlig litt ”fomlete” å bruke, synes jeg. Filterdiameteren på Ø72mm er nærmest som standard å regne for faste L-objektiver under 200mm. Objektivet er større enn mine faste objektiver i samme brennviddeområde. Det har likevel en sympatisk vekt og en noenlunde overkommelig størrelse. Mange vil nok anse EF-S 15-85mm f/3,5-5,6 IS som et velegnet reise- og ”all around”-objektiv. Det dekker nemlig et nærmest ideelt zoom-område. Spørsmålet mitt er selvfølgelig om 15-85mm-zoomen kan tjene som et tilfredsstillende "alt-i-ett"-objektiv. Jeg har derfor tatt en del opptak for å se om det holder mål.

Her er objektivet satt til 15mm og f/4,0. Avstand til motivet er cirka 2,5 meter. Det er ganske tydelig at objektivet gir en tønneformet forvrengning på videste vinkel. I enkelte situasjoner er dette uten betydning, i andre situasjoner kan det være svært påfallende. Forvrengningen vil dessuten være uforandret selv om objektivet blendes ned. Objektivet har også tydelig vignettering og det er merkbare tendenser til uskarphet ytterst i hjørnene på nesten full åpning. Som med forvrengning kan disse to tingene i enkelte situasjoner være nesten uten betydning. I andre situasjoner kan det være svært uønsket. Både vignettering og hjørneskarphet bedres imidlertid merkbart ved ett trinn nedblending og må kalles neglisjerbar ved to trinn nedblending.

Her er objektivet satt til 24mm og f/4,0. Avstanden er den samme, rundt 2,5 meter. Forvrengningen har nå endret seg til å gi en relativt tydelig puteforvrengning. Både vignettering og hjørneskarphet er bedre enn ved 15mm f/4,0. Den er likevel tydelig, selv når bildet er nedskalert til web-format.

Også rundt 65mm er det tydelig geometrisk tønnefortegning. Dette viser med all tydelighet at det er svært vanskelig å lage rettegnende zoom-objektiver, også når det brukes på midlere brennvidder.

Over er EF-S 15-85mm f/3,5-5,6 IS stilt sammen med fire andre objektiver som alle dekker brennvidden 85mm. Fra venstre ser vi Canon EF 85mm f/1,8, Sony Zeiss 85mm f/1,4, Canon EF 15-85mm f/3,5-5,6, Canon EF 24-85mm f/3,5-4,5 og Olympus OM 85mm f/2,0. Alle disse tegner ut 24x36mm-formatet mens EF-S 15-85mm f/3,5-5,6 IS bare tegner ut 15x22mm-formatet. EF-S 15-85mm f/3.5-5.6 IS USM har tre asfæriske linseelementer og ett UD linseelement, en optisk konstruksjon som normalt bare finnes i L-serie-objektivene til Canon. Først og fremst gir dette seg utslag i at skarphet og oppløsning er glimrende i midtre del av bildet, selv på åpen blender. Dette objektivet har fått mye skryt ulike steder. Men på meg virker det som om dette objektivet er konstruert med en litt for liten bildesirkel. Når jeg eksaminerer de aller ytterste hjørnene er de nemlig markant mørkere gjennom hele registeret. Rent prinsipielt er det ikke så alvorlig om et objektiv vignetterer på åpen blender. Men med dette objektivets dårlige lysstyrke synes jeg det er under pari at man må blende ned til f/8,0 for å få tilfredstillende resultat over det meste av bildeflaten. Konklusjonen jeg trekker (nå i ettertid) er at når jeg har brukt komboen 7D+15-85mm på åpen blender har jeg (i realiteten) hatt 15Mp+18-90mm til disposisjon.

Bildestabiliseringen er i enkelte situasjoner et kjærkomment hjelpemiddel, like mye i vidvinkelområdet som i teleenden. Basert på mine opptak virker det også som Canon har sine ord i behold når de lover 4 trinns effektivitet. På 15mm kan det håndholdes ned mot 1/4 sekund, noe som gjør at bevegelser i motivet blir uklare mens det som står i ro fremdeles er skarpt. Slik sett kan man si at kombinasjonen tele og IS kun gir mulighet for å få skarpe opptak på lengre eksponeringstider. Kombinasjonen vidvinkel og IS innebærer derimot at også de fotografiske mulighetene utvides.

Filkvaliteten i 7D må karakteriseres som forbløffende god. Den filtekniske karakteren kan sammenlignes med 50D, men både ! kornstrukturen er finere og detaljoppløsningen er bedre ved ekvivalente ISO-hastigheter. Den er rett og slett (uten sammenligning) det beste jeg har registrert fra en APS-C-brikke. Over er samme utsnittene vist ved 5 ulike følsomheter. Opp til og med ISO1600 er filene så og si helt glatte. Selv ISO6400 må betegnes som brukbart. I forhold til Pentax K7 (omtalt i forrige Skråblikk) er mitt (udokumenterte) inntrykk at 7D har noe nær et helt trinn bedre ISO-egenskaper, på tross av 20% flere piksler og en brikke som bare har 90% av arealet.

Her ser vi forskjellene mellom et nøytralt, et mørkt og et lyst opptak. De to sistnevnte opptakene er henholdsvis justert opp og justert ned i RAW-fremkalleren slik at de fremstår som like lyse. Det undereksponerte opptaket viser tydelig fargestøy i den grå flaten, men kornstrukturen er likevel moderat. Det overeksponerte opptaket må nesten betegnes som å være fri for både korning og støy. Opp til og med ISO3200 synes jeg 7D gjør en forbløffende god jobb. Spørsmålet som trenger seg på er: Kan 7D måle seg med mitt eget Canon 5D mk I på ISO3200 ?

Jeg starter med å gi ISO3200-opptakene i begge kameraene litt ekstra lys ved å plusskompensere +0,7EV. Utsnittene over er begge tatt fra samme posisjon og vises ved 100%. Her ser vi at 7D faktisk ligger hakk i hel med 5D mk I. Når begge opptakene vurderes ved fullskjermvisning på en 24" skjerm er det vanskelig å skille dem, bortsett fra at 7D gir litt kraftigere farger ved samme innstillinger. Imponerende.

Å eksponere mørkt pleier å være svært uheldig for DX-kameraer ved ISO3200. Derfor har jeg gjort nettopp det. Her er et minuskompensert -1,3EV-opptak fra 5D sidestilt med et ditto fra 7D. Nå er forskjellen tydeligere og det er nærliggende å si at det er bedre med gamle, store piksler enn med nye, små. Likevel er jeg overrasket over hvor godt støyen i 7D-opptaket er under kontroll.

Jeg har et bestemt inntrykk av at 7D har rundt et halvt trinn bedre dynamikk (opplevd som ekstra eksponeringstoleranse i høylysene) enn 5D mk I. Jeg har imidlertid ikke gjort tilstrekkelig mange systematiske opptak til å kunne dokumentere dette, derfor lar jeg det stå som en udokumentert mistanke. I utsnittet over synes jeg at 7D-filene har mer trøkk i fargene (ved samme innstillinger i Lightroom). 5D har likevel bedre substans og et jevnere toneforløp i de mørke skyggene (selv om den fordelen ikke er så tydelig i dette eksempelet). 5D-filen har også en finere, reinere kornstruktur ved identiske innstillinger. Helt skulder ved skulder med 5D er nok ikke 7D på denne følsomheten, jeg synes nemlig at selv -0,7EV-opptak fra 5D holder følge med 0EV-opptak fra 7D ved ISO3200. Dermed blir svaret "Nei, 5D må betegnes som bedre enn 7D på ISO3200" på spørsmålet jeg stilte over.

Endelig har Canon klart å implementere en brukbar Auto-ISO-funksjon. For det første er det nå mulig å bruke hele ISO-spekteret fra ISO100 til ISO3200, både i Av og Tv. Dessuten kan Auto-ISO brukes i manuell modus (M). Dette er (i realiteten) den mest spennende muligheten slik jeg ser det. Da velger jeg fast blender og fast lukker. Så justerer kameraet følsomheten etter hvert som det skjer variasjon i lyset. Glimrende, og svært etterlengtet hos Canon. Auto-ISO tar dessverre ikke hensyn til om objektivet har bildestabilisator. Dermed er det vanskelig å utnytte muligheten for lengre lukkertider og dermed lavere ISO-verdier. Ironisk nok har funksjonen derfor en litt begrenset nytteverdi når den brukes sammen med objektiver som har IS.

7D + EF 135mm f/2,0 er en kombinasjon jeg hadde stor glede av. Bildet over viser dessuten at ISO1600 gir svært glatte opptak med en forbløffende detaljering i skyggene.

Å ha mulighet for å håndholde en brennvidde på 85mm brukt på et 18Mp DX-kamera helt ned mot 1/15s er en vidunderlig opplevelse. At kameraet i tillegg gir ISO3200-opptak som i praksis er nesten uten støy (forutsatt riktig eksponering) gjør at det er mulig å få flotte opptak i dunkle omgivelser. Selv om det fortsatt er et lite stykke opp til den kvaliteten jeg får fra fullformatkameraer ved ISO3200, gir 7D likevel imponerende resultater. I artikkelen om Pentax K7 skrev jeg "... man kommer ikke utenom ”store piksler” hvis man ønsker seg lite støy på høy følsomhet ...". Det er i og for seg riktig, men med 7D viser Canon at de har klart å forbedre filkvaliteten, på tross av at pikslene er blitt mindre enn i forutgående modeller. Filteknisk imponerer 7D ved å levere resultater på høye ISO-verdier som jeg synes er i en egen klasse i forhold til andre DX-kameraer jeg har prøvd.

Jeg stilte tidligere spørsmål om EF-S 15-85mm f/3,5-5,6 IS kunne være et tilfredsstillende "alt-i-ett"-objektiv. La meg svare med å vise et konkret eksempel. Bildet over hadde presentert seg bedre med mindre dybdeskarphet. Da ville tinnsoldaten virket mer presist definert mens bakgrunnen dannet en uskarp bakgrunn uten tydelige detaljer. Det kan jeg enkelt få til ved å bruke EF 85mm f/1,8 på full åpning og 1/160s + samme ISO. Dessverre var ikke fastoptikken med i bagen ved denne anledningen. Jeg måtte derfor nøye meg med et f/5,6-opptak. Dermed fremstår bakgrunnen kaotisk og gir bildet et visuelt urolig uttrykk som jeg ikke er fornøyd med.. Personlig savner jeg altså muligheten til å jobbe med selektiv fokus, først og fremst i den lange enden. Til det er EF 85mm f/1,8 et overkommelig alternativ. Dessuten synes jeg det er litt puslete å ha en lysstyrke på mellom f/4,0 og f/5,0 i normalbrennviddeområdet (som grovt sagt ligger mellom 28mm til rundt 35mm for DX-formatet). Her er EF 28mm f/1,8 et åpenbart alternativ til en overkommelig pris. Jeg må dessuten tilkjennegi at jeg mange ganger savnet et par kompakte, men lyssterke, faste vidvinkler tilpasset DX-formatet. For meg er en 15mm f/2,0 eller en 18mm f/1,8 langt å foretrekke fremfor en lyssvak zoom (IS eller ikke-IS) i vidvinkelområdet. Dessverre er dette hypotetiske EF-objektiver som beklageligvis bare eksisterer i min fantasi. På sett og vis representerer derfor mangelen på dedikerte, kompakte vidvinkler en alvorlig innvending mot Canons DX-konsept. EF-S 15-85mm f/3,5-5,6 IS kan betraktes som et naturlig reisefølge. Og takket være IS kan det til og med ses på som et "all round"-objektiv. Men noe "alt-i-ett"-objektiv er det på ingen måte. Til det er lysstyrken alt for dårlig.

Oppsummering

Canon sier selv at 7D er et kamera som har bedre bildekvalitet, bedre funksjonalitet, bedre byggekvalitet, bedre søker og høyere opptakshastighet enn 50D. De påstandene er det hold i. 7D fremstår som svært velbygd og kompetent, og jeg opplever 7D som et usedvanlig attraktivt kamera. Personlig synes jeg at den eneste reelle svakheten med 7D ikke er å finne ved kameraet selv, men har med manglende utvalg av lyssterke vidvinkler i EF-S-utførelse å gjøre. For meg er det helt ubegripelig at Canon nærmest spyr ut store, lyssvake og (ofte) klumpete super-zoomer samtidig som de totalt overser behovet for kompakt, lyssterk fastoptikk i brennviddeområdet 12-24mm for DX-formatet. Jeg håper også at Canon lager et (betydelig) mindre, lettere kamera som har samme gode betjeningslayout, samme kjappe AF og samme flotte søker som 7D har, for eksempel noe á la Pentax K7.

Det er også pussig (og delvis beklagelig) at Canon fortsetter å prioritere implementering av et overveldende utvalg JPG-innstillinger mens de samtidig overser og utelater fotografiske basisfunksjoner. Både Dobbelteksponering, Time Laps og mulighet for automatisering av lukkertider lengre enn 30 sekunder burde være en selvfølge i et kamera av 7D sitt kaliber. For ikke snakke om en egen knapp for Speil-Opp. Den hadde vært fin å ha i mange sammenhenger. En slik basisfunksjon har dessuten vært etterspurt i nesten en hver omtale av Canon sine DSLR, i hvert fall så lenge jeg har fulgt med. SilentMode er jo nesten det samme, bortsett fra at det skjer i omtrent motsatt rekkefølge: Først foretas eksponeringen, deretter utsettes returen av speilet til man selv velger det. Det er nesten som Canon utelater egen Speil-Opp-knapp på trass ...

På tross av overforstående innvendinger må jeg likevel innrømme at jeg (totalt sett) er blitt mektig imponert av Canon 7D. Det er solid bygget, det er værforseglet, det har en rask og presis AF, det har en opptakshastighet som er på høyde med de raskeste og det passer sammen med markedets største utvalg av objektiver. Dessuten har 7D en bildekvalitet som må betegnes som enestående blant DX-kameraene. Det eneste jeg savner er en kompakt EF-S 15mm f/2,0. Når det samtidig har det største søkerbildet i DX-klassen, er det ganske klart at Canon 7D er et uvanlig flott, og svært kapabelt, kamera som det er enkelt å anbefale.

Juni 2010 Geir Brekke

#Canon #Canon7D #Test #Anmeldelse #Kamera #Utstyr