Leica M8.2
Innledning
"Leica has just one standard: Quality".
Det er dette Leica sier om seg selv og man skal vel ikke drive det særlig langt innen fotografi før Leica dukker opp som en referanse, både når det gjelder historisk sus og kvalitative kjennetegn. Den mest sagnomsuste modellen til Leica heter ganske enkelt M pluss en tallangivelse. M-en står for Messsucher som på norsk kalles rammesøker og på engelsk rangefinder. I perioden 1930 til rundt 1970 var rammesøkerkameraet enerådende innen 35mm-formatet og gjennom det som er omtalt som "The golden age of photojournalism" representerte Leica gullstandarden innen rammesøkerkameraer. Kameraet er blitt brukt av noen av forrige århundrets mest kjente fotografer der Robert Capa, Henri Cartier-Bresson og Sebastio Salgado er blant de mest profilerte og som har tatt noen av de mest publiserte fotografiene. Leicas M-serie ble første gang vist på Photokina i 1954 og var det første rammesøkerkameraet med bajonettfatning. I over 50 år er M-serien blitt produsert nærmest uten kosmetiske endringer. I 1971 ble kameraet oppgradert med TTL-lysmåling (Through The Lens =lysmåling gjennom objektivet) og fikk benevnelsen M5. Først i 2002 kom M7-modellen med en elektronisk kontrollert lukker, noe som muliggjorde en halvautomatisk blenderprioritert innstilling.
Det er ikke til å undres at mange syntes det var en revolusjon da Leica i 2005 monterte en digital bildebrikke i M-modellen, selv om mange Leica-entusiaster syntes det var faretruende seint i forhold til den digitale revolusjonen hos andre kameramerker. Den nye modellen ble kalt M8, og selv om M8 for det meste er en direkte etterfølger etter M7 (som er den siste analoge modellen), så er M8 bygget opp som et helt nytt kamera. Den modellen jeg tester heter M8.2 og kom i september i fjor. M8.2 har den samme bildesensoren som forløperen og modellbetegnelsen antyder at det er samme modell, men at det er gjort noen mindre forbedringer, endringer og justeringer. Noe av det jeg er spent på å finne ut av er om Leica er en overpriset, underspesifisert replica fra en svunnen tid eller om det er en verdig arvtaker i en lang rekke av enkle, presise og funksjonelle fotoverktøy midt i en tid hvor vi oversvømmes av auto-alt-modeller. Paradoksalt nok er den største nyheten til .2-modellen at den har fått noe Leica kaller "full auto". I forhold til andre digitalkameraer er dette å forstå som "halv auto med manuell fokus", rett og slett fordi ved å velge S (snapshot) så stilles kameraet i blenderprioritert modus med auto-ISO. Fotografen stiller blender manuelt, kameraets automatikk stiller lukkerhastighet og følsomhet (ISO-verdi) innefor brukerspesifikke verdier.
Det som skiller et rammesøkerkamera fra et speilreflekskamera er første og fremst at søkeren er en egen enhet adskilt fra objektivet. Dette betyr at både speilmekanisme med tilhørende speilhus samt mattskive og pentaprisme ikke inngår i konstruksjonen. Dermed kan kamerahuset bygges svært kompakt. Fravær av speil gjør også at registeravstanden (avstand fra bajonettfatning til bildebrikken) kan gjøres relativt kort. Kompakt registeravstand betyr for det første at objektiver med god lysstyrke kan bygges svært kompakte, selv om bildesirkelen skal dekke hele det tradisjonelle 24x36mm-formatet. For det andre betyr det at vidvinkelobjektivene kan konstrueres uten det som kalles retrofokus. Det gjør konstruksjonen av vidvinkler både kort og enkel og den optiske ytelsen bedre. Dessuten har Leica sine M-objektiver kun manuell innstilling av blender og kun manuell innstilling av fokus. Dermed trengs det heller ingen innebygde elektromotorer i objektivet, hverken for blender eller fokus, ytterligere faktorer som er med på å holde både vekt, størrelse og kompleksitet ned.
Søkeren er en egen enhet, noe som betyr at den er uavhengig av lysstyrken på objektivet og som gjør at søkerbildet er veldig lyst. Søkerforstørrelsen er på tilsynelatende beskjedne 0,68x. Fordi søkeren har en bildevinkel tilsvarende 24mm på 24x36mm-formatet, er søkerbildet i realiteten svært stort. Det er f.eks. betydelig større enn søkerbildet i Canon 5D. På den andre siden må søkeren ha en bildedekning som kan dekke mer enn en bildevinkel. Dette betyr at med lengre brennvidder så er motivutsnittet kun en mindre del av det man ser i søkeren. På tidligere modeller har Leica også levert søkere med henholdsvis 0,58x og 0,85x søkerforstørrelse. Disse opsjonene er imidlertid ikke videreført til M8-modellen. Det nødvendiggjør at det er markerte rammer (kalt brightlines som vises som hvite linjer) i selve søkeren. Disse angi motivutsnittet til ulike brennvidder. Søkeren har innebygget 3 par brightlines (som angir utsnittet for henholdsvis 24+35mm, 28+90mm og 50+70mm) som styres mekanisk av et hakk i objektivets bajonettfatning. Dermed vises riktig sett med brightlines automatisk. Det sitter også en liten hendel foran under søkeren. Med denne kan man selv velge ulike brightlines for å sjekk hvilken brennvidde som er mest passende for et gitt motivutsnitt før man skifter objektiv, en løsning jeg synes er strålende i sin enkelhet, selv om jeg må innrømme at jeg under bruk opplever disse linjene som ganske omtrentlige. Søkeren er heller ikke påvirket av objektivets dybdeskarphetskarakteristikk eller fokusplassering og fordi søkeren er en ganske kraftig vidvinkel, er det meste i fokus. Fokus stilles manuelt, uavhengig av hvilket objektiv man bruker, og kontrolleres i et lite splittbilde midt i motivutsnittet. Splittbildet i søkeren gjør dessuten at det er enkelt å fokusere selv i mørke omgivelser. Siden søkeren er separert fra lysets strålegang i objektivet, betyr det også at den ikke blir mørk under eksponeringen. Det finnes nemlig ikke noe speil som blokker for strålegangen i søkeren slik det skjer i et speilreflekskamera. Kort registeravstand betyr at lysstrålene får en skrå vinkel ut mot hjørnene. Dette betyr at det er stor fare for vignettering, spesielt ved bruk av lyssterke vidvinkler. Dette er antakelig hovedgrunnen for at Leica har valgt en bildebrikke med en noe redusert størrelse (27x18mm) i forhold til det tradisjonelle filmformatet (24x36mm). Leica har også designet asymmetriske mikrolinser over de diodene som er plassert ut mot hjørnene på bildsensoren slik at de skal fange det skrått innfallende lyset på en best mulig måte. Leica er, foruten sine kamerahus, viden kjent for sin fremragende optikk. Jeg har kun hatt tilgjengelig et fastobjektiv med benevnelsen Summicron-M 1:2/28. Den fysiske størrelsen av bildebrikken gir en bildevinkel med en faktor på 1,3x og en 28mm brennvidde får derfor en bildevinkel tilsvarende 37mm på 24x36mm-formatet, et passende normalobjektiv etter mitt syn. For å gi ett inntrykk av hvor kompakt dette objektivet er vises det her side ved side sammen med Canons EF 28mm f/1,8.
Ganske langt frem på Leica-objektivet sitter det en ruglet ring hvor man stiller blender. Det er tydelige "hakk" for hele og halv trinn og når ringen dreies er det med akkurat passe silkemyk motstand. Bak blenderringen sitter den manuelle fokuseringsringen. Denne ringen har en glatt overflate, men har et markert grep hvor man plasserer venstre pekefinger for forbausende rask og overraskende nøyaktig fokus. Også denne ringen går silkemykt helt uten slark av noe slag. Personlig foretrekker jeg en ruglet ring (slik blenderringen er utformet) fordi jeg synes det egner seg bedre for et mer tradisjonelt "tommel og langfingergrep", men dette er nok helt sikkert snakk om både smak og behag og om vane. Objektivet har en tydelig avmerket avstandsskala fra 0,7m til uendelig. Innefor denne avstandsskalaen er det en svært tydelig dybdeskarphetsskala. På denne måten er det raskt å vurdere hvilken blender som egner seg til ulike dybdeskarphetsområder. Dette er en forbildelig løsning og et stort savn på de fleste moderne SLR-objektiver fra andre fabrikkanter. Den samme følelsen av å bruke et solid presisjonsinstrument får jeg når jeg løsner bajonettfatningen. Objektivet må kun dreies 15 grader før det er helt løst, og når det settes på plass høres et dempet, men tydelig, "knepp". For sammenligningens skyld viser jeg Leica M8.2+Summicron-M 28mm f/2,0 sammen med henholdsvis Olympus OM1+Zuiko 28mm f/3,5 (til venstre) og Canon 350D+EF28mm f/1,8 (til høyre). Overraskende nok er kamerakroppen til OM1 betydelig lavere enn M8.2, selv om vekten er omtrent den samme. 350D er ikke særlig høyere men har en betydelig dypere kamerakropp enn M8.2 (noe som ikke kommer frem på dette bildet).
Alle filene er fremkalt i Lightroom 2.3. Men denne gang har jeg - inspirert av selve kameraet - hatt behov for å gå lengre med justeringene enn jeg normalt gjør i slike tester. For det første har det falt naturlig å jobbe hovedsaklig i sort/hvitt, for det andre har målet denne gang vært å presentere et sett svært ulike fremkallinger. Lightroom er derfor presset til det ytterste for å skape den visuelle effekten jeg har vært på jakt etter for enkelte av bildene. Bildene i kapittelet "Filkvalitet" er imidlertid presentert i farger slik at filkvaliteten i M8.2 kan vurderes på mer nøytral grunn. Utover fremkalling i Lightroom (Photoshop har vært helt fraværende) er bildene kun nedskalert til webstørrelse og lagret som JPG. 100%-utsnittene i kapittelet "Filkvalitet" er tatt med for at detaljer i bildene og observasjoner beskrevet i teksten kan studeres mer inngående. Leica M8.2 - et utvalg tekniske spesifikasjoner: - Bildebrikke: 18x27 mm CCD uten lowpass-filter - Nominell oppløsning:10,3 Mp (3936x2630) - Kalibrert følsomhet: ISO160 til ISO2500, kan kun stilles i hele trinn fra - Filformat: RAW-opptak (DNG), JPG - 12bit A/D-prosessor - 0,68x søkerforstørrelse, søkerbildet dekker et utsnitt tilsvarende ca. 24mm - Rammesøker med brightlines avmerket i 3 par for i alt 6 ulike brennvidder - Serieopptak: 2 bps (bilder pr. sekund) - 2,5" LCD-skjerm m/230.000 bildepunkt - Vekt: 591 g inkl. batteri - Ytre mål: b=139mm, h=80mm, d=37mm
Førsteinntrykk
Leica skriver på sine hjemmesider for M8 følgende: "The photographer should concentrate on the exposure, not on the controls. By concentrating on the essentials, the camera's operation is simple and intuitive. The LEICA M8 deliberately dispenses with multifunction keys and nested menus." Dette er første gang jeg bruker et rammesøkerkamera og de første dagene jeg har kameraet går med til å gjøre meg kjent med betjening og bruksmåte. Og Leica M8.2 har virkelig en svært enkel betjening. All form for ergonomisk design er totalt fraværende, og det er tydelig at Leica kun har konsentrert seg om det essensielle. Selve kamerakroppen er svært enkelt utformet og i forhold til tradisjonelle DSLR-kameraer er det overraskende lite og firskåret. Både topp- og bunnplaten er laget av solid messing (som har enten en svart eller krom finish) og er, med sin kantete utforming, med på å gi kameraet sitt karakteristiske preg og utseende. Førsteinntrykket mitt er at kameraet ikke på langt nær ligger så godt i hånden som de mest kompakte utgavene av moderne DSLR. Jeg må rett og slett bruke musklene i hånden for å holde det i et fast og sikkert grep hvis jeg ønsker å holde det med kun en hånd. På tross av relativt lav samlet vekt er det faktisk umulig å ha kameraet hengende på fingertuppene slik jeg har for vane (selv med mitt betydelig større og tyngre Canon 5D) fordi kameraet totalt mangler framspring. Kameraet har imidlertid en form for soliditet og enkelhet over seg som gjør at fravær av moderne formgivning likevel (etter hvert) ikke savnes når jeg bruker kameraet. Jeg finner nemlig raskt en egnet måte å bære kameraet i hånden på, og igjen viser det seg at hva jeg foretrekker vedrørende utforming ofte er en tilvenningssak.
Utløseren er plassert på toppen av kameraet og ganske langt mot høyre. Den faller derfor ikke naturlig under høyre pekefinger (som faktisk må krummes for å nå utløseren). På selve utløseren sitter det en liten hendel som kan betjenes med utløserfingeren. Denne har funksjon for på/av, samt har valg for henholdsvis enkeltopptak, serieopptak og selvutløser (enten 2 eller 12 sekunder). Ved siden av utløserknappen sitter et hjul for valg av lukkerhastighet (som kan velges i hele trinn fra 4 sekund til 1/4000 sekund hvis man velger å bruke kamera med manuelle innstillinger). Man kan også sette dette hjulet på A, B eller S. A betyr blenderprioritet (A=Aperture). Da velger man blender ved å vri direkte på blenderringen på objektivet mens kameraet velger riktig lukkerhastighet basert på valgt ISO-verdi. Dessuten er det mulighet for å velge B (bulb=lange eksponeringstider). Da trenger jeg helst en mekanisk snorutløser som skrus direkte ned i utløserknappen (utløserknappen har et hull med gjenger for dette formålet). Dermed kan utløseren holdes nede for lengre eksponeringstider enn 4 sekunder. Ved å kombinere B og selvutløseren får kameraet i tillegg en funksjon som ofte kalles T (timer). Da starter eksponeringen etter 2 (eller 12) sekunder og fortsetter helt til man på nytt trykker ned utløseren, helst med en snorutløser. S (snapshot) er en ny innstilling i forhold til forløperen og er det nærmeste man kommer "full automatikk". Pussig nok får man ikke opp info over bildet når kameraet er innstilt på S, men ved å stille kameraet over på A kommer infoen om samme bilde frem. Merkelig.
Dessverre mangler kameraet eget hjul for ISO-innstilling. Den må stilles ved å trykke Set-knappen. Da åpnes en meny som heldigvis er enkel og oversiktlig. Laveste følsomhet er ISO160 og den kan stilles i hele trinn opp til og med ISO2500. I Set-menyen kan jeg også stille eller kontrollere eksponeringskompensasjon, velge hvitbalanse, velge filformat og sjekke valgt oppløsning (ved JPG-opptak). Leica har valgt å ha et eget hjul for innstilling av eksponeringskompensasjon i knepp på 0,3EV. Ganske ulogisk, og ganske unødvendig, må man trykke utløseren litt ned samtidig for at dette kan gjennomføres. Det burde være tilstrekkelig å skru på eksponeringskompensasjonshjulet uten å berøre utløseren (slik jeg kan på 5D), det vil være både en enklere og mer presis løsning. Trykker man på knappen Meny får man oversikt over kameraets hovedinnstillinger på LCD-skjermen. Her kan jeg bl.a. stille Lens Detection av eller på og her stiller jeg Selftimer til enten 2 eller 12 sekund. Her kan man også stille verdiene for Auto-ISO-funksjonen integrert i innstillingen S ved å stille laveste tillatte lukkerverdi (enten som konkret lukkerhastighet eller som objektivavhengig) og høyeste tillatte ISO-verdi. Logisk og genialt enkelt. I denne menyen stiller man også JPG-innstillinger for oppskarping, fargeintensitet og kontrast. Her kan man også lagre 3 egne brukerprofiler (som hentes frem i Set-menyen) basert på egne innstillinger, noe som kan være veldig hendig selv om kameraet allerede i utgangspunktet har en svært enkel og oversiktlig funksjonalitet. Hvis man har kameraet innstilt på S og trykker Meny-knappen får man opp en egen kortfattet meny. Man kan velge mellom Color eller Black+White i Image Setting, man kan stille dato og klokkeslett, man kan velge språk og man kan formatere SD-kortet.
Med M8 har Leica tatt i bruk Adobes åpne filstandard DNG som RAW-format. Dette er en glimrende løsning og en opsjon jeg skulle ønske alle digitalkameraer hadde. Det betyr at man kan fremkalle RAW-filene uten å måtte vente på at Adobe, Apple eller andre skal oppgradere sine program. DNG kan rett og slett både fremkalles direkte i nøytrale RAW-fremkallere som Aperture og Lightroom og i gamle versjoner av Photoshop og PS Elements. M8.2 har kun ett LCD-display på størrelse med en lillefingernegl på toppen til venstre som viser antall ledige opptak på SD-kortet og batteristatus. Det er alt. Den eneste informasjonen i søkeren er lukkerhastighet når valghjulet står i posisjon A. Valgt blender, eksponeringskompensasjon og ISO-verdi er derfor noe man rett og slett må lære seg å huske. Personlig synes jeg at det med fordel kunne vært en mulighet for visning av ISO-verdi, eksponeringskompensasjon og blender i søkeren, helst med en annen og mer diskret farge enn den Leica nå har valgt. Signalrød passer rett og slett ikke inn med kameraets sobre utførelse forøvrig.
Søkeren er plassert helt i venstre øvre hjørnet og er svært enkelt utformet. Den er liten og sirkelrund og er for det første lys og for det andre har den et synsfelt som dekker vesentlig mer enn 28mm-objektivet jeg har til rådighet. Normalt bruker jeg venstre øyet til søkeren men ved å sette venstre øye til M-søkeren avslører jeg min manglende erfaring med rammesøkerkamera generelt og Leica M-serie spesielt. Det betyr nemlig at nesen min må legges flat mot LCD-skjermen for å få øyet helt inn til okularet. Ved å bytte til høyre øyet forstår jeg det er det som er rette måten å bruke søkeren i dette kameraet, noe som stemmer godt overens med de selvportrettene jeg har sett som er tatt med rammesøkerkamera. Da får også nesen min plass utenfor kamerakroppen til venstre. Samtidig kan jeg ha venstre øyet åpent, noe som gir god visuell kontroll med alt som foregår utenfor søkerens synsfelt. Bruker man objektiver med videre bildevinkel enn det søkeren kan dekke, går det an å sette på en egen søker i blitsskoen som dekker bildevinkler helt ned til 16mm.
I bruk
Når jeg velger manuell innstilling, vises en rød venstrepil hvis eksponeringen må justeres ned (mørkere) og en rød høyrepil hvis eksponeringen må justeres opp (lysere) i søkeren. Ved riktig eksponering lyser kun ett rødt merke. Jeg kan også trykke på Set-knappen og få opp en forkortet meny der man har oversikt over ISO-verdi, EV-innstilling, hvitbalanse og filformat/ oppløsning. Hvis jeg ønsker å gjøre endringer må jeg bruke piltastene som sitter utenpå eksponeringskompensasjonshjulet for å gjøre riktig valg. Her henter jeg også mine egne brukerprofiler, noe som betyr at jeg kan endre mellom ulike innstillinger med få tastetrykk. Det tok litt tid før jeg oppdaget innholdet i innstillingen S, men kombinasjonen med egendefinerte verdier for Auto-ISO og sort/hvitt understøtter den gode fotofølelsen som har bygget seg opp etter hvert som jeg har brukt dette helt spesielle kameraet. Det spesielle med å velge sort/hvitt under S er at RAW-filen lagres med en egen profil uten fargeinformasjon. Dette er en løsning helt ulikt andre kamera jeg har brukt, men som antakelig er Leicas gest til den tradisjonsbundne fotografen som sverger til sort/hvitt. Ønsker man å konvertere til sort/hvitt etter egen oppskrift, må man derfor velge Color når man bruker S og selv fremkalle til sort/hvitt i RAW-fremkalleren i ettertid.
I forhold til siste generasjons DSLR, og ikke minst tatt i betraktning av kameraets utsalgspris, har LCD-skjermen en forunderlig lav oppløsning (230k) og den er hverken like kontrastrik eller fargesterk som det jeg er vant med fra eksempelvis Canon 5DII og Nikon D700. Ved å velge LCD-visning til "On" kommer bildet kjapt opp på LCD-skjermen. Men det går også overraskende lang tid (det er snakk om 3-4 sekunder) fra bildet tas til prosesseringen er klar for å vise bildet på LCD-skjermen hvis man har valgt bildevisning som "off" men likevel ønsker å se på bildet umiddelbart. Leica reklamerer med at det har markedets hardeste og mest ripefrie safirglass over LCD-skjermen. Personlig ville jeg foretrukket at LCD-skjermen også hadde tilsvarende visuelle kvaliteter som den som f.eks. sitter på Canon 5DII eller Nikon D700 som har en oppløsning på ca. 900K og som er vesentlig bedre når det gjelder farger og kontraster.
For å komme til batteri og SD-kort må kameraets bunnplate løsnes. Dette gjøres med en solid skrue med integrert håndtak og dermed kan man ta av hele bunnplaten. Dermed er det lett atkomst til og både batteri og SD-kort spretter løs på sedvanlig vis med et lett fingertrykk. Bunnplaten er ganske solid utført i metall og midt i bunnplaten finnes feste for stativ. Med tanke på at bunnplaten må demonteres for å komme til batteri og minnekort, er dette en plundrete løsning. Det betyr nemlig at hele kameraet må løsnes fra bunnplaten mens den står igjen på stativet hvis man skal bytte en av delen. Bunnplaten har heller ingen tegn til pakning. For meg ser løsningen ut til å være sårbar for fuktighet, ikke minst fordi dette er eneste beskyttelsen av minnebrikke og batteri, en overraskelse med tanke på Leicas kvalitetsimage. Jeg synes også det er litt plundrete at bunnplaten blir helt frigjort. Det betyr en ekstra løs del som skal holdes eller plasseres mens man fikler med minnekort og batteri, et problem en hengslet løsning hadde eliminert.
Det er mulig å få kjøpt et tilleggsutstyr som gir kameraet et bedre grep for høyre hånd. Dette har jeg ikke prøvd men regner med at det vil imøtekomme noen av mine innvendinger når det gjelder kameraets dårlige ergonomi for høyre hånd. I Leica M8.2 er det ingen speil som skal slå opp og ned. Lyden kameraet gir fra seg når man trykker på utløseren er derfor svært beskjeden fordi det er bare den vertikale gardinlukkeren som beveger seg. I tillegg kan jeg høre en "opptrekkerlyd" umiddelbart etterpå, antakelig fordi lukkeren spennes opp og klargjøres til neste opptakk. 28mm-objektivet har en snerten firkantet solblender. Selv om den har fått skåret bort deler av øvre, venstre hjørne er den dessverre såpass synlig i søkerens nedre, høyre hjørne at det forstyrrer meg. Jeg må derfor ta den av objektivet i begynnelsen. Men denne solblenderen er så karakteristisk i sin utforming at den er en del av Leica-utstrålingen og et ikon i seg selv, og etter en stund kan jeg ikke annet enn å montere den på igjen. Dermed opplever jeg å bli stoppet på gaten av en tilårskommen mann og avkrevd forklaring om det er en Leica M jeg bærer over skulderen. Mitt bekreftende "ja" får herren til å fortelle at han er fotograf av yrke og at han anser M som et kamera av ypperste klasse, ikke minst på grunn av tilhørende Leica-optikk.
Personlig har jeg stor sans både for det enkle og det tradisjonsbundne. Min personlige mening er at betjeningen av moderne kameraer er vesentlig dårligere og mindre hensiktsmessig enn de løsningene som var godt innarbeidede standarder tidligere. Å ha blenderinnstillingen på objektivet slik Leicas objektiver har, ser jeg på som en utrolig stor fordel og en løsning jeg savner sterkt og ofte på moderne DSLR-løsninger. For sammenligningens skyld har jeg funnet frem et gammelt Olympus OM1. Også det har manuell fokus og manuell lukker plassert som ringer med silkemyk rotasjon på objektivet. Dessuten har OM1 plassert innstillingen for lukkerhastighet som en dreibar ring rundt bajonettfatningen på selve kamerahuset. Etter min vurdering har Olumpus på denne måten funnet den ultimate løsningen. Man kan holde kameraet og styrer utløseren med høyre hånd samtidig som man balanserer objektivet, fokuserer, velger blender og stiller lukkerhastighet med venstre hånd. Olympus sin løsning er genial i sin enkelhet, noe som betyr at kameraets manuelle innstillinger kan betjenes lynraskt. På M8 stiller man lukkerhastighet på toppen av kamerakroppen med et lite, men lett tilgjengelig, innstillingshjul. Det krever imidlertid at man må flytte høyre pekefinger bort fra utløseren for manuelt å stille lukkerhastighet. Så selv om jeg foretrekker OM1 har M8 mye av den samme tilforlateligheten når det gjelder betjening, selv om jeg aldri blir helt fortrolig med hendelen for fokusinnstillingen.
Filkvalitet
Denne gangen har det stått helt klart for meg, helt fra starten av, at denne testen ikke skulle være særlig fokusert på filkvalitet eller ISO-verdier. Bildeksemplene er derfor først og fremst plukket ut for å vise hvordan jeg har jobbet med kameraet og (stort sett) fremkalt RAW-filene til sort/hvitt underveis. Det er antakelig likevel noen som er interessert i å høre litt om hvordan filkvaliteten er, også når man jobber med farger. Derfor har jeg valgt å vise noen eksempler der jeg har brukt både lav og høy ISO. Dessuten har jeg funnet frem til to serier med 100%-utsnitt, en serie som viser ISO-egenskaper og en serie som viser kameraets høylystoleranser.
Over ser vi samme 100%-utsnitt eksponert etter lysmåleren ved 4 ulike ISO-verdier. De tre laveste følsomhetene (spesielt ISO160 og ISO320 men også ISO640) har etter min mening fremragende kvalitet med et kremaktig toneforløp helt uten antydning til støy. Selv ISO1250 er fremragende i forhold til DX-kamera på samme følsomhet. Og selv om toneforløpet mangler litt på å kalles kremaktig er det meste av toneforløpet inntakt i skyggene samtidig som støy fremdeles så og si er fraværende. Imponerende. Ved ISO2500 kan det anes en viss reduksjon av kantskarphet og detaljene begynner å gro sammen i de mørkeste skyggene. Men slik jeg vurderer det så har også ISO2500 imponerende lite støy. Derfor mener jeg at ISO2500 fullt ut er brukbart til det aller meste.
Personlig synes jeg det er viktig å studere hvordan et digitalt kamera håndterer høylysene når opptaket er i ferd med å brenne ut i de lyseste partiene. Jeg har derfor tatt en del eksponeringsrekker av motiver med vanskelige kontrastforhold. Ved bevisst å overeksponere får jeg et ganske godt inntrykk av hvordan toneforløpet utvikler seg når opptaket går mot metning. På tross av et svært enkel lysmålersystem synes jeg M8.2 eksponerer overraskende bra. De seks utsnittene over viser at det er først ved +0,7EV at høylysene nesten begynner å sprekke og selv ved +1,3EV er det mulig å lage en fremkalling der høylysene kan integreres på en naturlig måte. For meg virker det som om Leica har klart å temme noe av problemene i overgangen fra lyse høylys til utbrente områder bedre enn i noe annet kamera jeg har prøvd.
Motivet over er svært vanskelig å eksponere fordi enten så brenner de lyseste partiene eller så gror detaljene i de mørkeste skyggene sammen. Derfor bruker jeg ofte dette motivutsnittet når jeg skal prøve ut nye kameraer. Det viser seg at M8.2 takler dette svært bra. Selv etter at jeg har gjort selektiv justering av skyggene av dette ISO640-opptaket slik at de mørke partiene er gjort lysere, er toneforløpet jevnt og fint.
Her ligger store deler av motivutsnittet i dyp skygge mens de solbelyste partiene av dette sjalet har en markert farge. Begge deler gir stor fare for å brenne ut minst en av fargekanalene (i dette tilfellet R). Det er derfor naturlig å gi eksponeringskompensasjon på -1,0EV, også når jeg har kameraet innstilt på ISO1250 (som er nest høyeste følsomhet). Imponerende nok kan jeg også på denne følsomheten gå inn og gjøre selektive justeringer uten at det forårsaker synlige skavanker.
Kombinasjonen godt toneforløp i skyggene og stor eksponeringstoleranse i høylysene står for meg som de viktigste kvalitetene jeg ser etter i et digitalt opptak. Leica M8.2 har begge deler. I tillegg viser bildet over at M8.2 har imponerende lite støy også på høyeste følsomhet, selv uten å benytte støyreduserende eksponeringskompensasjon. Disse tre forholdene bidrar til at filkvaliteten oppleves som svært god i de aller fleste situasjoner. Min konklusjon er at Leica M8.2 har en merkbart bedre filkvalitet enn de DX-kameraene jeg har brukt. Uten at jeg har gjort direkte sammenlignende opptak tror jeg at det faktisk har en filkvalitet som er skulder ved skulder med mitt eget Canon 5D.
Oppsummering
Leica M8.2 er solid bygget med rett avkuttet linjeføring i topp og bunn, fint avrundet i begge ender og med et bredt magebelte med gripemotstand, alt sammen i typisk 50-tallslook. Pussig nok er ikke stativfestet plassert sentrisk i den optiske aksen. Så vidt jeg kan bedømme vil det nemlig være en smal sak å plassere det der, ganske enkelt ved å flytte posisjonen i bunnplaten. På venstre, bakre hjørnet er et gummilokk som skjuler den eneste tilkoblingsmuligheten. Den dobler både som digitalt USB2-overføring og som digital snorutløser. Den enkle, sentervektede lysmåleren sitter bak objektivet og gir TTL-måling. Dermed får man også riktig måling også hvis man bruker filter. Lysmåleren måler reflektert lys som reflekteres fra en hvit stripe på selve lukkeren. Enkelt, elegant og effektivt. Dessuten er det lett å forstå og lett å forholde seg til. Leicas objektiver blir kodet med visuelle tegn som leses av en sensor integrert i bajonettfatningen. Eldre objektiver med M-fatning som mangler denne kodingen kan sendes inn til Leica og få denne kodingen integrert i bajonettfatningen. Dermed kan selv 50 år gamle objektiv brukes på siste utgave av den digitale modellen. Imponerende.
Bildebrikken i M8.2 har en størrelse som gir en omregningsfaktor på 1,3, noe som tilsvarer bildebrikken i Canons 1D-serie. Med 10,3Mp har M8 tilstrekkelig god oppløsning til fremragende A3+-utskrifter. Men i forhold til brikkens fysiske størrelse bør den nominelle oppløsningen kunne økes til opp mot 16-20Mp uten problem. Personlig tror jeg det vil gjøre dette kameraet vesentlig mer attraktivt av flere grunner. For det første vil det gi bedre mulighet for virkelig store utskrifter av tradisjonelle landskapsfotografier som ofte har mange og små detaljer, for det andre vil det gi bedre toneforløp der det er store jevne flater med finmasket tekstur i viktige deler av motivet, for det tredje vil det gi bedre mulighet for beskjæring av motivutsnittet i etterkant uten reel forringelse av kvalitet, for det fjerde vil da kameraet konkurrere mer direkte mot andre kameramerker og for det femte, og aller viktigst, fordi den optiske kvaliteten både tåler det og virkelig fortjener det. M8.2 tilbyr ingen Liveview-mulighet, noe jeg tror er begrenset av at bildebrikken er basert på CCD-teknologi. Leica har utstyr kameraet med et lite og lett batteri som gir rundt 400-500 opptak pr. ladning, noe som er skuffende når det gjelder kapasitet. Jeg synes det i dette kameraet hadde vært naturlig at batteriet i hvert fall holdt like lenge som kapasiteten til et 8Gb minnekort (700-750 opptak). Optisk har Summicron-M f/2,0 28mm en fremragende detaljoppløsning over hele bildeflaten, også helt ut i de ytterste hjørnene, selv på f/2 (full åpning). Dette betyr at f/2,0 kan brukes i alle situasjoner uten omtanke for annet enn den snevre dybdeskarpheten. Imponerende nok er det dessuten også helt uten synlig vignettering på f/2,0. Objektivet er også svært rett-tegnende, noe som gjør det til en fornøyelse å fotografere arkitektur "rett på" og landskap der horisonten ligger i øvre eller nedre del av bildet. Her er det ingen antydning til krumme linjer, noe som avslører kanskje den aller viktigste fordelen med fastoptikk. Summicron-M f/2,0 28mm er rett og slett strålende og noe som (samlet sett) gjør det til det absolutt beste objektivet jeg har prøvd noen gang. Litt forunderlig er det derfor å bruke en søker som har nesten uendelig dybdeskarphet og tydelig tønneformet fortegning. Det går derfor litt tid før jeg helt venner meg til at det jeg ser i søkeren og det som kommer på opptaket er ulikt på flere måter. Objektivet er imidlertid utsatt for flare når det brukes i motlys, selv når solen ikke er med innefor motivutsnittet. Det at sollyset treffer frontlinsen er nok til at man får denne ødeleggende effekten på opptaket. Dette bedret seg med bruk av solblender, men skavanken er likevel noe å være oppmerksom på fordi effekten ikke kan vurderes i søkeren. Opp til og med M7 hadde M-serien gardinlukker i stoff. M8 er imidlertid utrustet med en lukker i metall. Denne tar mindre plass, den er lettere å tilpasse inn i en elektro-mekanisk enhet og er uavhengig av at man trekker opp lukkeren manuelt.
Utløseren har 3 trykkpunkt. Når den trykkes 1/3 ned måles lyset. Dette er også det trykkpunktet der man samtidig kan stille inn eksponeringskompensasjon med et eget ratt. Ved å trykke ytterlige 1/3 låses lysmåleren, noe som indikeres med en liten, rød prikk i søkeren. Kompensasjonshjulet er plassert slik at det nesten er umulig (for meg) å gjøre innstillinger uten å miste trykkpunktet på utløseren. Oftest må jeg prøve både to og tre ganger før jeg får det til. Det går litt bedre etter hvert som jeg forsøker, men på grunn av dette hjulets plassering er jeg nødt til å bruke begge hendene. Ganske fort ble det til at jeg gjør dette via Set-knappen og menyen på LCD-skjemen. Dermed er noe av kameraets enkle funksjonalitet borte og her synes jeg Leica faktisk har tatt litt for lett på den ergometriske utformingen. M8.2 gir et pussig, unaturlig fargeresultat når hvitbalanse står på Auto og det er overvekt av en farge i motivet. Dette tyder på at man bør være forsiktig med å bruke JPG-opptak og helst holde seg til RAW hvis riktige farger og korrekt hvitbalanse er kritiske faktorer. Selv om LCD-skjermen er OK, kunne den som sagt tidligere vært bedre. M8.2-skjermen er både for liten, for kontrastfattig og har for lav oppløsning i konkurransen med markedslederne. Og selv om jeg personlig stort sett bruker LCD-skjermen til å gjøre innstillinger og sjekke histogrammet, burde Leica ha tatt mål av seg å levere "state of the art" også på dette punktet.
Denne artikkelen er først og fremst er en presentasjon av undertegnedes skråblikk, synspunkt og erfaringer med kameraet. Kameraet er blitt tatt med i mange ulike fotosituasjoner. Men med kun et objektiv med normalobjektivets bildevinkel har jeg mange ganger måttet tvinge meg til å se motivutsnitt der jeg ellers ville byttet brennvidde og det er faktisk kameraets innvirkning på min fotografiske praksis som har vært den aller sterkeste opplevelsen denne gang. Leica M8 har underveis åpnet både noen nye fotografiske tilnærmingsmåter og noen mentale dører, og for meg er det ganske åpenbart at dette er et kamera som vanskelig kan sammenlignes direkte med andre modeller. Dette kameraet er omtrent så fjernt fra "fugl i flukt" som man kan komme. På den andre siden er det svært velegnet, ja nærmest perfekt, for gate- og dokumentarfotografering og det er ikke vanskelig å forstå at M8 først og fremst er laget for dem som liker rammesøkerkameraets enkle vesen. Å sammenligne M8.2 med DSLR er egentlig irrelevant både når det gjelder ytelse og pris. Rammesøkerkameraet og speilreflekskameraet representerer 2 ulike måter å fotografere på og de har sine sterke og svake sider på ulike områder. Men jeg synes det er synd at det ikke finnes rimeligere alternativer innen digitale rammesøkerkameraer. Jeg tror nemlig at mange flere enn meg ville bli positivt overrasket over hvor tilfredsstillende det kan være å bruke et enkelt kamera der betjeningen fokuserer på det fotografiske. Epson hadde en periode en rammesøkermodell basert på en crop-1,6-brikke med 6Mp, men dette kameraet er ikke lenger i produksjon. Mekanisk og optisk er Leica antakelig det ypperste som lages innen foto og M8.2 er en juvel for dem som ønsker seg et helt spesielt kamera. Også Leicas objektivpark er til å få vann i munnen av. Jeg har, på tross av tilgang til et halvt dusin L-objetiv, antakelig aldri brukt et objektiv med tilsvarende kvalitet, hverken optisk eller mekanisk, som Summicron-M-objektivet. På mange måter er det et paradoks at et så enkelt kamera koster så mye. Men kjøper man Leica M8.2 så kjøper man mer enn et kamera: Man får en helt unik opplevelse med på kjøpet. Dette kameraet har påvirket min måte å tenke fotografisk på. For menneskeheten er nok det en ganske ubetydelig erkjennelse, men for meg har den vært overveldende. Om det samme vil skje med andre som bruker kameraet, er selvsagt umulig å si. Både utførelse og pris er eksklusiv. Har man et knippe Leicaobjektiv med M-fatning liggende fra tidligere, betyr bare kamerahuset farvel til 50 tusenlapper. Hvis man i tillegg til kamerahuset må investere i et knippe objektiver vil sluttprisen, avhengig av hvilke (og hvor mange) glass man velger, både nærme seg og (høyst sannsynlig) passere 50 tusenlapper til. Det er fasinerende å oppdage hvordan det enkle og solide fremdeles kan gjøre et dypt og varig inntrykk i omgivelser der knapper og glansbilder settes i høysetet. De som er i markedet for å kjøpe M8 vet nok både hva de ser etter og hva de kjøper og noen anbefaling synes derfor denne gang å være overflødig. Jeg er nemlig overbevist om at M8.2 vil begeistre alle nye eiere.
Juni 2009 Geir Brekke
